I sketsjen «Skjenkeløyve» med Dottenrevyen, framført på Gapskratten Revyfestival, er vi vitne til en festivalarrangørs møte med byråkratiet på sitt vanskeligste.

Søkeren har innfridd alle krav, men byråkraten velger da å komme opp med stadig nye krav for stikke kjepper i søkeprosessen. I tillegg må dokumentene være stiftet og fuktet etter gjeldende forskrifter.

Selv om byråkratiet kan være unødvendig komplisert, er denne søkeprosessen overdrevent vanskelig. Og nettopp overdrivelser (exaggeration) er fjerde punkt i THREES-formelen.

Saken fortsetter etter videoen. 

Forsterk og forvreng

Hadde Dottenrevyen vist en ren gjengivelse av en søkeprosess, ville det nok ikke vært så morsomt. Men fordi mannen på kontoret kommer med alle de urimelige kravene sine, blir det humor ut av det. Vi tror på den komiske situasjonen fordi det kunne ha skjedd - i hvert fall noe lignende.

Så lenge overdrivelsene følger rammene komikeren har etablert, tviler ikke publikum på det som fortelles, uansett hvor overdrevet det er.

Som Shatz og Helitzer skriver i «Comedy Writing Secrets»: Publikum tillater at humorister bruker overdrivelser, forvrenginger og overdrevne figurer, fordi det er en del av humorens natur. Vi vet også at uansett hvor ille det går med karakterene, så ordner det seg til slutt. Klovnen faller og reiser seg igjen. Etterpå er vi tilbake til status quo.

Å gjengi virkeligheten er ikke nok. Vi må forsterke og forvrenge for at det skal bli morsomt.

De små og effektive overdrivelsene

Et annet eksempel er Torgeir Bryge Ødegårdens monolog om konfirmasjonssangen, som vant konkurransen «E du artig?» under Norsk Revyfestival 2017. Ødegaards punchliner er overdrivelser for komisk effekt.

Ødegaard, med et ungt utseende og stemme som ofte sprekker, beskriver seg selv som en som ikke er ferdig utviklet ennå. Når han henter frem konfirmasjonssangen, sier han: «Ja, dere kan le, men jeg gråter fortsatt», selv om publikum vet at det ikke er sant. Det underliggende budskapet i teksten, en tekst om at han ikke har vært slem, tolkes som et ønske fra mor om at han skal skaffe seg en personlighet.

Når han skal si antallet vers – «tolv!!» – skriker han, sikkert i et oppriktig rop av fortvilelse, men også som en overdrivelse. Dette er egentlig ikke den trettitre år gamle Torgeirs overdrevne fortvilelse, men konfirmanten Torgeir som gjenopplever frustrasjonen over å måtte sitte gjennom så mange vers.

Overdrivelsen brukes for å skape en tilstand publikum kan kjenne seg igjen i. Vi har alle motvillig stått i den pinlige situasjonen han maler ut.

Se monologen: Konfirmasjonssangen (link til Humorportalen.no)

Overdrivelsene vi kjenner igjen

Et tredje eksempel er Staut Teaterlags «Julekveldskrisa». Her ligger overdrivelsene i alle tingene mor har gjort i julestria, mens mann og barn ikke har gjort noen ting. Det er overdrevet fordi mor har gjort veldig mange ting, fordi temperamentet hennes øker i løpet av innslaget, og fordi vi alle kjenner oss igjen i hvordan vi overdriver under juleforberedelsene.

Saken fortsetter etter videoen. 

Troverdige overdrivelser

Overdrivelse er viktige fordi de er med på å gjøre komiske situasjoner til noe annet enn rene framsstillinger av hvordan ting faktisk er. Overdrivelser er det komiske «hva om?». Hva om det hadde blitt dratt lengre? Hva om ting faktisk foregikk så ekstremt og dratt til ytterkantene som vi ser for oss når vi irriterer oss (hostility, igjen) over noe? Hva om vi ser ting fra flere vinkler for å finne moro?

Som humorkritiker savner jeg mer bruk av overdrivelsen som virkemiddel. Overdrivelser springer ut fra leken med et tema, ut fra søken etter flere komiske måter å se og fremstille en situasjon på. Med overdrivelsene kommer også flere komiske poenger.

Overdrivelser er lov. Det er lov å trekke ting langt i ulike retninger, så lenge overdrivelsene følger rammene som skapes i det enkelte innslaget.