Alle som brenner for å skrive og sette opp komiske forestillinger, har det samme målet: Å få folk til å le. Når man klarer å åpne latterdørene til folk, klapper man hverandre på skulderen. Når de knapt trekker på smilebåndene, lurer man på hva i all verden det var som skjedde.

Et spørsmål humorgrossister kunne stilt seg oftere, er: Hvorfor ler publikum? Og kanskje enda viktigere, hva er det med vitsene og de komiske situasjonene som gjør at de ler?

To årsaker

Psykologen Patricia Keith-Spiegel har kommet frem til to primære årsaker til at kroppen vår frambringer ensartede, støtvise lyder gjennom munnen som uttrykk for munterhet og glede: Vi ler fordi vi blir overrasket, og vi ler når vi føler oss overlegne.

Overraskelse er noe man stadig kommer tilbake til når man snakker teoretisk om humor. Vi ler fordi noe uventet skjer. En punchline er som et straffespark med skru. Publikum tror komikeren skal gå en vei, men like før sluttpoenget, endres retningen til den verbale ballen.

Les saken: Husk dette før premieren. 

La oss se nærmere på følelsen av overlegenhet i humor, og bruke innslag fra Humorportalens julekalender 2017 som eksempler.

Å føle seg overlegen

Hvor ofte er det ikke vi ler av noe vi ser fordi vi føler oss litt overlegne?

Når noen slår seg på «America’s Funniest Home Videos», ler vi. Når karene i «Klovn» roter seg lengre og lengre ned i dritten, humrer vi bak puta. Når Erik Bruun i farsen «Rett i lomma» surrer det til for ente gang for å dekke over trygdemisbruket sitt, frydes vi og setter oss enda bedre rette i sten.

Vi liker å le av de som er mer velstående, mer kjent, mer intelligent, sterkere eller mer beundret enn oss selv. Få ting er bedre enn å le av noen som tror at de er bedre enn oss. Derfor gir også humoren som sparker nedover, en vond smak i munnen. Det gjør godt å føle seg overlegen overfor de som er eller tror de er over oss. Å tråkke på noen som er under en selv, føles lite tilfredsstillende og ikke særlig moro.

I «Satanissen» med Vennastranda Revylag føler publikum seg sterkt overlegne. Hovedpersonen er en puslete satanist, ikke ulik Otto Jespersens Baron Blod. Han spiser reptil til jul, har juletreet opp-ned og gir helvetesild i gave. Han gjør ting som skal være «jævlige», ting han tror at en satanist skal gjøre. Til daglig jobber han i NAV/Adecco.

Se sketsjen: Satanissen (link til humorportalen.no)

I «Bedriften og vi» med Stord Teaterlag er det påvirkede ansatte som det tøyses med. I starten er det egglederen for Hanøytangen Høneri & Sønn som er påvirket av å jobbe med høner. Mot slutten av sketsjen blir også intervjueren gradvis mer og mer høne i uttrykket. Her er det lettpåvirkelige sjeler med rare fakter som gjør at publikum føler seg overlegne.

Se sketsjen: Bedriften og vi (link til humorportalen.no)

I «Trast’n og Bera» med Spellaget Gauken er det den svermende hageeieren som får oss til å føle oss overlegne. Selv om vi kjenner oss igjen i irritasjonen over fugler som terroriserer hagen, får irritasjonen hans oss til å føle oss litt bedre enn ham. Voldsomme følelser er noe Ola Nordmann gjør alt for å holde inne. For hovedpersonen går det så langt at han får hverken middagslur eller ferie. Vi er glade for at vi ikke er ham. Vi hadde ikke reagert så voldsomt så ham, eller hadde vi det?

Se sketsjen: Trast'n og Bera (link til humorportalen.no) 

Så ha dette i bakhodet når du skriver eller reviderer en ny tekst. Hvordan og hvorfor kan publikum føle seg overlegne i møtet med de komiske figurene på scenen?