Det er nå det gjelder å finne formen! Altså hvordan vi velger å fortelle en historie – med eller uten tekst – på scenen. Begrepet vi snakker om i denne sammenheng er dramaturgi. Dette ordet kommer fra gresk og betyr handlingslære, altså forståelse om hvordan vi bygger opp en dramatisk forestilling.

Tekst eller komposisjon
I en forestilling der teksten er utgangspunktet kan dramaturgien handle om å finne den beste måten å strukturere teksten på. Hvilke scener skal vi la komme først, hvor tett opp til manus skal vi legge oss, hvordan vil vi lage spenningskurven osv.

I forestillinger der andre elementer er sidestilt med tekst, og i forestillinger helt uten tekst, snakker vi om dramaturgi i betydningen komposisjon. Her handler det om å strukturere forestillingens elementer, for eksempel dansesekvenser, video og musikk. I begge tilfeller er det om å gjøre å iscenesette tekst og/eller elementer på en slik måte at vi når fram til publikum med budskapet vårt.

Dramaturgimodeller
Instruktøren har hovedansvaret for dramaturgien i en forestilling, men mange synes det er fint å samarbeide med en dramaturg. Dramaturgen er en litterær rådgiver som følger instruktøren tett. I tillegg er det vanlig at dramaturgen jobber med hvordan forestillinga kommuniseres ut til publikum, gjennom for eksempel seminarer og kurs knytta til forestillingens tema, kunstnersamtaler osv.

Her følger en kort gjennomgang av de vanligste dramaturgimodellene:

1. Klassisk dramaturgi/enhetsdramaturgi

Den klassiske fortellerstrukturen spores tilbake til de gamle grekerne. Her deles historien inn i tre: begynnelse, midte og slutt, med en tydelig spenningskurve der alt som skjer har en årsak og en virkning. Vi kaller gjerne denne strukturen for ”Hollywood-dramaturgien”. Her bygges historien ved hjelp av følgende enheter:

Anslag: Skal vekke publikums interesse. Viser gjerne hovedkonflikten.

Presentasjon: Tema, bakgrunnsinformasjon, personer og miljøer presenteres.

Utdyping: Utdyper presentasjonen, appellerer ofte til publikums følelser.

Konfliktopptrapping: Konflikten/problemstillinga tilspisses.

Konfliktløsing: Handlingstopp, spenningen utløses og problemet ”løses”.

Avtoning: Problemet er ”løst” og fortellingen tones ned.

2. Episk dramaturgi

Denne strukturen er hentet fra teatermannen Bertolt Brechts arbeid og er et alternativ til den klassiske, som ble sett på som borgerlig. Her fortelles flere historier samtidig, og de veves inn i og ut av hverandre.

Episk dramaturgi er gjerne politisk og målet er ikke å finne en enkel avslutning og konfliktløsning, men å sette fokus på noe i vår samtid.

3. Visuell/likestilt dramaturgi

I denne strukturen er alle elementene i forestillinga like viktig; video, musikk, skuespillere/dansere, tekst osv, og det klassiske fortellende og lineære aspektet er ikke til stede. Her kan man for eksempel blande alle mulige tekster; monologer, dialoger, poesi, faglitteratur osv.

Man kan si at man dekonstruerer det klassiske teatret, og kalle det ”postdramatisk”.

4. Episodisk dramaturgi

Denne modellen består av sideordnede episoder eller handlinger uavhengig av hverandre. Vi finner denne dramaturgien i for eksempel revyen, som består av uavhengige sketsjer som til sammen utgjør en hel forestilling.

5. Sirkeldramaturgi
Her fortelles historien uten noen lineær handling der det ene fører til det andre. Forestillingen kretser omkring ulike handlinger eller assosiasjoner som gir publikum mulighet til å reflektere fritt over tema, gjerne fra ulike synsvinkler.