Denne artikkel er skrevet på bakgrunn av skribentens innlegg på norsk revykonferanse november 2022

Litt over gjennomsnittet

Du kan nok kalle meg over gjennomsnittet engasjert og involvert i revy-Norge. Jeg kan forstå at folk som ikke er fra Oslo kanskje ikke er veldig engasjert i skolerevy-miljøet i Oslo, og at ikke alle har hørt om hovedscenen på Chateu Neuf, eller at mannen i gata ikke aner at det er noe som heter Norgesmesterskap i revy. Men det finnes også mange der ute som er akkurat som meg, hvor dette er viktig og en stor del av hverdagen og livet.

Så hva er det norsk revy virkelig trenger, hvis du spør en litt over gjennomsnittet ivrig revy`er? Den trenger at vi tar vare på den. For den er så viktig for alle involverte, enten om du står backstage, foran på scenen eller betaler 100 kroner for å komme inn. Revy bygger samhold innad i grupper og på tvers av kulturer. Revy kan bygge og løfte opp menneske, både som utøver og publikum. Og revy kan gi deg en timeout fra hverdagen på godt og veldig godt. 

Revyen i et utdanningsperspektiv

Som dramapedagog som skal gi sine synspunkter på “Fremtidens revy” fra et utdanningsperspektiv er revyen en arena for utvikling. Hvert år får jeg elever fra hele landet inn i mitt klasserom. Dette er ungdom med varierende erfaring, ulik bakgrunn, og med forskjellige utgangspunkt og forventninger. Noen kommer inn døra med stor selvtillit og vil bli Norges neste komiker. Andre ønsker å begi seg ut på noe de aldri har prøvd før. Og noen har rett og slett sceneskrekk.

De fleste elevene mine har en eller annen form for forhold til revy når de begynner. Enten at de har vært med selv i lokale oppsetninger, at de har sett det på tv eller hvertfall hørt om teaterformen revy. Men det kan være veldig forskjellig hvor mye de faktisk vet om sjangeren. Ved Ringerike Folkehøgskole starter vi alltid året på lik måte, med revy. Innføring i revysjangeren skal ende opp i en såkalt “minirevy”, som er en forestilling på rundt en halvtime som vises frem for resten av skolen under den årlige Høstfesten. Hvorfor vi velger å starte skoleåret med akkurat denne teater sjangeren er fordi det er få formater som gir elevene et større eierforhold til materialet sitt enn revy. Modellen “fra ide til forestilling” gir et stort utbytte. Det jobbes tverrfaglig og elevene erfarer flere roller rundt produksjonen. De får kjenne på ansvar for produktet sitt, og får være kreative, skapende og føle på mestring på ulike plan. “Jeg fikk til dansen”, og “de lo av sketsjen min” er umiddelbare tilbakemeldinger jeg ofte får høre, og min personlige favoritt “kan vi gjøre det igjen”.

Jeg spør ofte elevene mine etter endt minirevy om “hva de syns om å jobbe med sjangeren revy”, “hva de tenker når de hører revy” og “hva er egentlig revy”? Jeg får mange fine svar, og ofte får jeg høre at “revy er et springbrett til andre type sjangere og jobber”. Og det er dessverre mye sant i det. For det renner kanskje ikke over med oppsetninger, scener og aktører som spesialiserer seg i denne teaterformen. Hvor er det blitt av norske komikere som Leif Juster og Arve Opsahl som dyrket denne teaterformen? I “gamle dager” var revy en viktig arena for norske komikere, kanskje den viktigste, men har i dag utviklet seg til musikalske show, stand up og humor-teater. Men hvor er det blitt av revyen?

Hva trenger vi?

Lik som fotballen har sine stadium og orkestrene har sine konserthus, trenger også revyen en profesjonell arena. Tidligere har scener som Chat Noir (Oslo), Edderkoppen (Oslo) og Ole Bull Scene (Bergen) vært scener som assosieres med revy. Men det ser vi mindre og mindre av i dag. Hvorfor ser man “up and coming” skolerevy stjerner kun på tv programmer eller på stand up scenen? Etter skolerevyen er ferdig, og de eventuelt har gått ett år hos meg på Ringerike Folkehøgskole, hvor tar de veien videre med revyen? Hvor moro hadde det ikke vært å se en forestilling som dyrker revy som sjanger på Chat Noir igjen? De siste årene har musikal Norge hatt stor vekst av produksjoner, ikke bare på sin faste scene Folketeateret, men andre teaterinstitusjoner har også tatt til seg sjangeren. Kan vi få til det samme for revyen?

Jeg tror også at revyen må tørre å ta en større plass. Det settes jo opp utrolig mye revy i større og mindre skala i hele Norges land, men veldig mange velger å kalle det “et show” i stedet for revy. Vi må framsnakke revysjangeren. Det å spille i revy er litt som å si at man datet en tysker under krigen - litt tabu. Kall produktet ditt en revy hvis du har laget en revy. Et godt eksempel på dette er Ida Nordskaug og gjengen i Buksen som i høst satte opp revy med to v-er. Dette er et skritt i riktig retning.  

Revyens utfordringer

En revy er en teaterforestilling som er satt sammen av flere ulike numre, som sketsjer, monologer og sanger, og som oftest med dagsaktuelle temaer på menyen. Hvordan skal en teaterform klare å holde tritt med for eksempel TikTok og andre sosiale plattformer hvor man kan vise seg selv frem hele tiden, når som helst på døgnet. Dette skaper en utfordring for en etablert teaterform som revy, hvor det krever tid til planlegging, tekstarbeid, prøveperiode og gjennomføring. Med dagens tempo vil dagsaktuelle saker ha rukket å bli gamle og “brukt opp” digitalt før en revy har hatt sjangs. Revyens krav og jag etter å harselere rundt dagsaktuelle temaer utfordres av andre plattformer konstant. 

Men revy og den digitaliserte hverdagen vår er ikke bare negativt, snarere tvert i mot i mine øyne. Kildene til inspirasjon er flere enn før, det finnes flere plattformer til å utføre sjangeren på, og ikke minst holdt den oss i gang under en pandemi som har vært sårbar for scenekunsten. Vi har fått en større kompetanse og innsikt i hvordan revyen også kan leve på den digitale plattformen. Men vi har også fått erfare at “borte bra, men hjemme best”. Revy hører hjemme på en scene (men som oss nordmenn kan den ha godt av å ta seg en tur til syden i løpet av året).

Samfunnet omkring oss

“Teateret formes etter samfunnet vi lever i”. Dette er en setning som har plantet seg i hodet mitt siden jeg studerte teaterhistorie ved Oslo MET. Og samfunnet vårt har endret seg drastisk siden den første helnorske revyen “Ola Glommen” ble fremført på Møllergatens teater i 1872. Jeg tror at det er viktig at vi som er litt over gjennomsnittet glad i revy er flinke på å følge med i tiden, og å balansere det å tenke nytt og tradisjonelt på en gang. Revyen kan fortsatt ta folk på kornet, harselere, utfordre og kommentere. Jeg vil faktisk strekke det så langt å si at revysjangeren bidrar til mestring og erfaring som gjør elevene mine bedre rustet for livet etter folkehøgskolen.

Fra jeg satt opp min første revy i 2010 og til i dag ser jeg ikke stor forskjell på ungdommen og deres møte med revysjangeren. Det er en sjanger det er lett å bli glad i og som man kan føle seg hjemme i. Spørsmålet er vel ikke om revyen trenger en fornyelse, men heller at vi selger den bedre. Vi må ta vare på revy som sjanger, dyrke den og framsnakke den. Vi på Ringerike Folkehøgskole skal hvertfall fortsett så godt vi kan å ta vare på den og være gode revy-ambassadører.