Da jeg ble spurt “Du vet hva revy er, sant? ” så svarte jeg jada.  For jeg tenkte at om jeg svarer nei, vil jeg da fortsatt få være med? Hun på andre siden av telefonen fortsatte å snakke, og jeg satte telefonen mellom øret og skuldrene, åpnet pc’n og skrev på google “Hva er revy?”.  Jeg hadde hørt ordet før, men visste ikke helt hva det gikk i.  Hun på andre siden av telefonen snakket om revy, mens jeg leste. Det var som om vi levde i en parallell verden. 

Hun refererte også til saker i media jeg ikke kjente til. For å være helt ærlig,  ble jeg litt usikker på om jeg burde delta i det hele tatt. Jeg kunne ikke google meg fram til sakene heller, fordi jeg fortsatt leste om hva revy er. Men da hun sa at  hun hadde  lest litt om meg,  og ville gjerne ha meg med, forsvant tvilen i meg. Jeg stoppet å lese om revy og hørte godt etter det hun hadde igjen å si. Hun sa at jeg skulle  delta i en panelsamtale, og alle som skal har fått fem minutter til å holde et innlegg før samtalen, “Så det er fint om du  kan forberede noe”. 

Samtalen avluttes med hyggelig snakk, og jeg var koblet på oppdraget. Så rett etter samtalen,  åpnet jeg et google dokument for å skrive ned hva jeg skulle si, men jeg klarte bare å skrive en setning og det var “Ytringsfrihet er ikke reelt”. Og det var akkurat det jeg sa på konferansen.  Ytringsfrihet er ikke reelt når det finnes grupper med mennesker som ikke kommer til orde. Flyktninger for eksempel. Det er vanlig at noen snakker om oss , og av og til til oss, men det er ikke ofte at vi selv får ytre oss.

Personlig  har jeg vært heldig i hjembyen å få plass og lov til å ytre meg. Jeg opplever at jeg blir lyttet til. Denne erfaringen og posisjonen tar jeg på alvor og bruker min stemme bevist. Både på konferansen, men også før, har jeg blitt vant til å høre folk som er bekymret for ytringsfrihet fordi de opplever at den er begrenset nå. Ytringsfrihet er og må være for alle! Det betyr at alle bør få mulighet til å kunne ytre seg om alt, men det finnes en grense. Ja til ytringsfrihet og nei til hatefull ytringer, ikke bare fordi det er moralsk/etisk riktig, men også fordi hatefulle ytringer er brudd på norsk lov. 

Vi snakker ofte om kansellering av kultur og krenkelseshysteri, men jeg mener at  i den offentlige samtalen må vi nå fokusere på  representasjon. For ytringsfrihet er ikke reelt når det finnes grupper av mennesker som ikke kommer til orde eller blir hørt. Slik situasjon er i dag,  har vi på den ene siden folk som klager på at de ikke kan ytre seg som de gjorde før, ved at de ikke kan bruke ord slik som før. Og på den andre siden er det folk som klager på at de ikke blir hørt eller kommer til orde engang. Det er som om vi har to perfekte parallelle virkeligheter. 

Mitt tips til Revyartister er at de ikke kan forvente at alt er morsomt for meg. Spesielt når vi lever i forskjellige virkeligheter, har forskjellige erfaringer og preferanser. Men dette kan fikses, og det koster bare en liten omtanke og oppmerksomhet. Det er å alltid strebe etter et mangfold av tanker og ideer. Ved å invitere nye stemmer og spesielt de vi er uenig med. Alle som har  makt over mikrofonene må ta et ansvar for å hente inn nye stemmer. Oppskriften er inviter, inviter og inviter! 

Uten det, da er vi ikke med å bevare demokratiet. Ytringsfrihet er ikke reelt uten representasjon.