Antikkens teater har sitt utspring i Athen på 400-tallet f. Kr., og må sees i forbindelse med eldre fruktbarhetskulter. Det greske ordet theatron var opprinnelig betegnelsen for stedet hvor noe vises for et publikum. Tragedien ble videreutviklet under Dionysosfestivalen som var en konkurranse om å skape de beste teaterstykkene. De mest kjente dramatikerne var tragedieforfatterne Aiskyhlos, Sofokles og Euripides, og komedieforfatteren Aristofanes.

Aristoteles Poetikk fra 400-tallet f. Kr. beskrev tragediefremføringene. Måten dette skriftet ble tolket under renessansen ble normerende for klassisismens teater, og dermed også basis for utviklingen av den moderne realistiske dramaturgien.

I middelalderen utviklet det seg liturgiske spill som flyttet ut på kirketrappen og videre ut på markedsplassen. Disse var mysteriespill eller mirakelspill som var basert på historien om Jesu lidelse og død. De folkelige farsene utviklet seg til borgerlige moralspill, slik som Spillet om Adams fall, som var den første kjente teateroppsetningen i Norge og som ble fremført i Bergen i 1562.

Commedia dell´Arte er en italiensk teaterform som er kjent fra 1400-tallet, men som hadde sin storhetstid på 1500- og 1600-tallet. Dette var en stilisert teaterform, som ble fremført av profesjonelle skuespillere. Formen var basert på improvisasjoner over situasjoner, og var en typekomedie hvor man tok for seg kjente figurer som Harlekin, Columbine, Il Dottore og Il Capitano.

Det elisabethanske teater på 1500-tallet i England var rettet mot tilskuere fra alle samfunnslag og ble spilt i runde bygninger med plattformscene. Den viktigste dramatikeren var William Shakespeare, som skrev både komedier og tragedier. Steder hvor handlingen foregikk ble markert med plakater.

Renessansens teater og klassisismen var preget av enhetsdramaturgien, som går ut på at den ene scenen spilles etter den andre på en slik måte at det oppstår en illusjon av dramatisk handling. Under den franske klassisismen på 1600-tallet blir forsøket på å lage dramaturgiske normer gjennomført, og det oppsto et klart skille mellom tragedien – som foregikk i et palass – og komedien – som foregikk i et gatebilde. En tredje sjanger, pastoralen, foregikk ute i naturen. Sentrale dramatikere under klassisismen var Molière, Racine og Corneille.

På 1700-tallet utviklet komedien i Norden seg gjennom Ludvig Holbergs satiriske og karnevalske komedier. Med romantikken kommer de sterke følelser inn i teatret, mens det borgerlige drama er både romantisk og samtidskritisk.

Melodramaet var på 1800-tallet en sjanger som kombinerte musikalsk ledsagelse med skuespill som hadde flere aktører. Sjangeren hadde gjerne også et sosialt orientert tema og en viss puritansk moraloppfatning.

Realismen og naturalismen førte til en moderne iscenesettelseskunst som gjorde bruk av den borgerlige salongen – som var bygd inn i illusjonsscenen og ble kalt ”titteskap” – hvor skuespillerne måtte spille med hverandre og ikke lenger kunne henvende seg direkte til publikum. Henrik Ibsen innførte den dramatiske teknikken, som lot rollene fungere i forhold til handlinger i fortiden. Naturalismen viste interiører fra arbeidernes liv med scener fra et slakteri eller en fabrikk. Realismen og naturalismen ble motsagt fra 1880-tallet i form av nyere retninger som symbolisme og reteatralisering.  

Symbolismen fokuserte på menneskets indre og drømmeverdenen. Sentrale dramatikere var Maurice Maeterlinck, August Strindberg og Knut Hamsun i Norge. Ekspresjonismen forsøkte å vise det indre gjennom sterkt stilisert skuespillerkunst og stilisert scenografi. Både symbolismen og ekspresjonismen var inspirert av kabaret med fragmentarisk oppbygning og nummerdramaturgi.    

Reteatraliseringen forsøkte å skape et teater som var mer fysisk og brøt med realismen og det illusjonsskapende teater. Den var inspirert av Commedia dell´Arte og elisabethansk teater og var i hovedsak en inspirasjon til å lage teater med lekende og sterke fysiske innslag.

Arbeiderteater betegner arbeiderbevegelsens amatørteater, som var inspirert av agitasjons- og propagandateater (agit-prop) i Tyskland og Sovjetunionen på 1920-tallet, og hadde som formål å drive politisk agitasjon og samtidig være kulturelt oppdragende. Forestillingene ble ofte spilt utendørs, på plattformer og på biler. I Norge ble arbeiderteater organisert og utøvd av blant annet Olav Dalgard og Gunvor Sartz, som begge tok opp aktuelle politiske saker.

Politisk teater var preget av revy og dokumentarisme – som tilfellet var med Erwin Piscator – eller av forsøk på å lære gjennom distanse, slik som i Bertolt Brechts fortellende drama som brøt med idèen om illusjon av handling. Etter andre verdenskrig sto dokumentarismen sterkt som dramatisk sjanger.

Revyen har det til felles med kabaret at den er basert på numre. Men mens kabareten er mer tekstorientert, er revyen mer showbasert. Revyen kan betegnes som en teaterforestilling bestående av sang, dans og sketsjer fremført i adskilte scener som separate nummer. Den behandler aktuelle hendelser både humoristisk og satirisk.

Det skilles gjerne mellom teater i større institusjoner – som for eksempel regionssteatre og nasjonalteatre – på den ene siden, og gruppeteater og prosjektteater på den andre siden. De sistnevnte er basert på kollektiver eller kjernegrupper som knytter til seg medarbeidere etter behov. Eksempler på gruppeteatre i Norge er Tramteatret og Totalteatret, mens eksempler på prosjektteatre er Baktruppen og Verdensteatret. De kombinerer gjerne performance i en direkte fremførelse med elementer av improvisasjon, hvor publikum kan påvirke hendelsesforløpet.

Performance har røtter i dadaisme og surrealisme, og benytter seg av det umiddelbare og plutselige i møtet med et publikum, det være seg på gaten eller i et galleri. Teaterforestillinger kan også foregå i rom eller på steder som ikke er laget for formålet.

Spel tar ofte utgangspunkt i historiske hendelser i et landskap eller i en by. Det skjer som oftest gjennom et samarbeid mellom profesjonelle og amatører.

Ambient teater er når den sosiale atmosfæren blir en viktig del av en teaterforestilling gjennom at publikum blir integrert i den. Det brukes gjerne pop-kulturelle og autentiske virkemidler, ny teknologi og noen ganger interaktive strategier, slik som den sveitsisk-tyske teatergruppen Rimini Protokoll også er kjent for. Dette er en av de nyeste tendensene i teatret i dag.