Debattinnlegg
Av Erlend Rødal Vikhagen, skuespiller, dramatiker, regissør. Styreleder i UNIMA Norge og medlem av Drammen kulturåd. Dramalinja på St. Hallvard 2007–10.
Det fostres talenter i Drammen.
Det er stort.
Et av talentene er kaptein for Arsenal, et annet vant skisprinten i sentrum. Flere av dem spiller i
nasjonale og internasjonale TV-serier.
Det er inspirerende.
Men jeg mener sannheten er enda mer inspirerende. For sannheten er at disse talentene bare er toppen av isfjellet og at de aller fleste ikke aner hvem og hvilke arrangementer som befinner seg under overflaten.
Det er ikke så rart.
Det skrives jo ikke om.
Når dans- og dramalinjen på St. Hallvard foreslås nedlagt føler jeg meg ganske sikker på at politikerne – og folk flest – ikke aner hvilke ringvirkninger det vil få for Buskerud.
Det er heller ikke rart.
For ringvirkningene av skoleløpet er også ganske usynlige.
Når Mjøndalen 2 spiller kamp kan du streame den på Drammens Tidendes hjemmeside. Jeg er også ganske sikker på at du kan få vite resultatet av Åssiden IFs forrige kamp i tredjedivisjon. Men når kulturen viser fram resultatene sine lager Drammens Tidende bildeserier om de som kom og så på.
Hvordan skal da folk vite hvilke krefter som står bak?
Hvordan skal folk få vite at tidligere St. Hallvard-elever står på og bak scenen i Historien om Hallvard på Lier bygdetun.
De får ikke det.
De fleste får heller ikke vite at nærmest hele Elvekompaniet, som siden 2016 har laget familieteater i Drammen om sommeren, har sin bakgrunn fra samme skole.
De får ikke vite at spelet, Den gode hensigt i Svelvik, de siste årene har blitt regissert av en tidligere dramaelev fra St. Hallvard.
Og de får ikke vite at tidligere St. Hallvard-elever spiller forestillinger for barneskoler og kulturhus i
hele fylket på jobb for Brageteatret. Ingen får vite at de tidligere elevene fra dans og drama er med
på å gi barna i Buskerud opplevelser som bryter opp skoledagen, opplevelser som omdanner
gymsaler til magiske univers og skaper minner som vil være med elevene resten av livet.
De får heller ikke vite at Drammens store kulturskatt, Juleskurken, som trekker tusenvis av
mennesker inn i Drammens Teater annenhver jul, regisseres av en av dramalærerne på St. Hallvard.
Juleskurken er noe så sjeldent som en forestilling som selger seg selv uten at publikum vet hvem som
står på scenen. Det brukes ikke «plakatnavn» og det er ekstremt uvanlig i kulturlivet, bare spør den
nå kjente musikalartisten Aksel Hennie. Men i Drammen får de det til og grunnen er ganske enkel,
nemlig at Juleskurken er en tradisjon skapt på kvalitet og de fjorten siste årene har tittelrollen vært
gestaltet av – ja, du gjettet riktig – en tidligere elev fra St. Hallvard.
Toppen av isfjellet er navnene du kjenner, men som alle vet, er isfjell størst under havoverflaten.
Dette er eksempler fra lokalmiljøet, men det stopper jo ikke der. Ringvirkningene av St. Hallvard
stopper ikke ved fylkesgrensen. I Bergen er en tidligere St. Hallvard-elev teatersjef ved Det
vestnorske teateret. Du finner St. Hallvard-elever som dramaturger ved Trøndelag Teater. Du finner
de i kostymeavdelingen på Oslo Nye Teater og Det Norske Teateret. De har regi på Teater Innlandet
og de turnerer landet med Riksteatret. St. Hallvard-elever vinner Norsk Dramatikkfestival og
muligheten er også stor for at du har lest skjønnlitteratur av tidligere St. Hallvard-elever.
Men de fleste vet ikke dette.
For kulturens lodd i livet er at den ikke er fotball.
Hadde kulturen enda vært et middels dårlig fotballag i tredjedivisjon, så ville folk kanskje hørt om
kreftene som står bak de utallige tilbudene som tilbys beboere i Buskerud og folk ville kanskje visst
hvor tilbudene har sitt utspring.
Hadde kulturen bare vært et middels dårlig fotballag i tredjedivisjon ville folk visst at på samme måte
som i idretten, så trenger kulturen arenaer for å utvikle seg. I Buskerud er St. Hallvard videregående
skole et arnested for denne utviklingen.
Jeg skjønner at det må spares penger, men jeg mener at det må gjøres basert på hvilke verdier vi
ønsker å sette først og da mener jeg ikke verdiene som måles i penger.
Politikerne kan kanskje ikke se at nedlegging av dans og drama river ryggmargen ut av kulturlivet i
fylket. Derfor håper jeg de som vet hvilke verdier som skapes av kultur og teater; samhold,
refleksjon, tradisjoner, åpenhet, mangfold, fellesskap – jeg kan fortsette i det uendelige – at de av
dere som setter dette høyt, gjør det eneste man kan gjøre mot de folkevalgte: velg noen andre.
Dette debattinnlegget ble publisert i Drammens Tidende 03.10.2024