Når du som skuespiller står foran et publikum, oppstår det en dialog mellom dere. Aller helst en felles forståelse. Tilskuerne fanger opp det du sier og gjør, reagerer på det, og de reaksjonene vil igjen farge det du foretar deg på scenen. Som en konstant loop av feedback.

Dette kan vi kalle en publikumskontrakt. Du som står på scenen leder oppmerksomheten mot noe bestemt. Ved deg, ved situasjonen, ved fiksjonsuniverset. Og hvis publikum godtar det du forsøker å overbevise dem om, aksepterer reglene, er kontrakten gjensidig.

Fire hovedtyper
Som oftest skapes og godtas sånne publikumskontrakter ubevisst. Vi kan grovt si at det finnes fire hovedtyper av kontrakter mellom publikum og skuespiller:

1. Du retter oppmerksomheten mot karakteren du spiller. Altså en annen enn den du normalt er, med annen alder og væremåte. Karakteren bestemmes av fiksjonsuniverset: Prins Hamlet er dansk, farens hans er nettopp død, og han vet ikke helt hvordan han skal forholde seg til det. Typiske sjangre: TV-serier og Stanislavskijs metode.

2. Du kan også fokusere på rollen. Rollen handler om funksjonen din i stykket. Rollen formes av stykkets dramaturgi, av framdriften, av sceneestetikken: Prins Hamlet spiller gal for å hevne faren, og dette spillet skaper konflikt og får konsekvenser for alle andre figurer. Typiske sjangre: regiteater og brechtiansk teater.

3. Men du kan også gjøre mye ut av deg selv som skuespiller. Det vil si dine særlige ferdigheter, treningen du har gjort på forhånd. Hvis du har jobbet mye med blankvers, verseformen Hamlet er skrevet i, og er mest opptatt av at det skal funke, er det kanskje først og fremst deg som skuespiller vi ser. Typiske sjangre: stilisert teater og gjøgleri.

4. Til sist kan du drite i alt dette, og få oppmerksomhet rundt deg selv som menneske. Hvis du går ut av Hamlet-karakteren og kommenterer den, ser vi deg, uavhengig av fiksjonen. Eller om du får en lyskaster i hodet, vil få publikummere se karakteren, rollen eller skuespilleren, men først og fremst bekymre seg for helsa di. Typisk sjanger: performancekunst og stand-up.

Det er ikke nødvendigvis sånn at du må holde deg til én kontrakt. Du kan ha fokus på flere, eller du kan bytte kontrakter underveis. Én kontrakt er heller ikke bedre enn en annen, det kommer an på stykket, på deg og publikum.

Men det å ha et bevisst forhold til kontrakter, gjør at du kan skape fokus på det du ønsker. Og fortelle det du vil, mest mulig effektivt. Å bestemme seg for hvem som snakker; karakteren, rollen, skuespilleren eller mennesket, kan være avgjørende for å skape felles forståelse med publikum.

Utforsk
Det å utvikle slike kontrakter, bli kjent med nyansene i dem og kjenne spillerommet for improvisasjon, tar tid. Her er to forslag til utforskning av publikumskontakter:

Du står midt i rommet, resten av gruppa sitter og ser på. Du skal nå flytte deg dit du føler de andre ønsker deg – nærmere eller fjernere, i hjørnet av rommet eller helt framme. Øvelsen tvinger deg til å forholde deg til hva betrakteren forventer av deg.

Eller: Jobb med tekst, og si teksten til gruppa som om de skjønner betydningen, men ikke du selv. For å forstå, blir du nødt til å avlese hver respons, hver reaksjon, og la ordene formes og fødes av dette. Sånn skapes en intens lytting, og du vil oppleve at alle mulige følelser raser gjennom deg; frykt, anerkjennelse, glede, avvisning. Ikke la det skremme deg, fortsett tvert imot å holde kontakt med publikum, bruk alt som dukker opp!

Dette er grunnøvelser, ment som en innføring i lytting og leting etter hva slags kontrakter som oppstår der og da, mellom publikum og skuespiller. Jo mer du undersøker kontrakter, finner ut hva kontrakten egentlig er, desto mer presist vil du kunne kommunisere med publikummet ditt.