Denne teksten er skrevet av Elin Danielsen (avdelingsleder teater, Kulturskolen i Tromsø) og 
Mari Gullner Klasbu (teaterlærer Kulturskolen i Tromsø og masterstudent i begynneropplæring ved UiT)

Mangelen på tilbud på fritida for minoritetselever og elever fra familier med lav utdanning eller med dårlig økonomi, er spesielt bekymringsfull, slo Bamford-rapporten Arts and Cultural Education in Norway  fast i 2011. Rapporten viser at det er flere utfordringer i å etablere kulturskolen som inkluderingsarena. For det første er det lite deltakelse blant barn og unge fra minoritetsgrupper i kulturskoler. For det andre er 75 prosent av elevene ved norske kulturskoler jenter. Dette mener vi øker polariseringen i samfunnet, og er derfor noe vi må gjøre noe med før forskjellene blir enda større. Grunnskolen representerer mangfoldet i samfunnet vårt, og kanskje er nettopp denne institusjonen en ubrukt ressurs i målet om en kulturopplæring for alle? Det er nedslående, men ikke overraskende, at Bamford-rapporten også viser at kunst- og kulturfagstilbudet og de praktiske fagene i grunnskolen er kraftig svekket fra å ligge på en tidsramme på 20 prosent i år 2000 til å nesten halveres til 12,4 prosent i 2010. Sannsynligheten for at denne statistikken har endret seg til det bedre de senere årene er liten. 

SAMARBEID OG REPRESENTASJON

I 2018-19 deltok Kulturskolen i Tromsø i det nordiske prosjektet Kulturskolen som Inkluderende Kraft i Lokalsamfunnet (KIL), under ledelse av Norsk Kulturråd som i samarbeid med kulturskoleorganisasjoner i Danmark, Norge og Sverige undersøkte Kulturskolen som inkluderingsarena. Norsk kulturskoleråd hadde prosjektlederansvaret for KIL. Målet med prosjektet var å utvikle metoder og verktøy for å inkludere minoritetsgrupper som i dag ikke deltar i Kulturskolens aktiviteter, da man så at de utfordringene som ble presentert i Bamford-rapporten fremdeles var gjeldende. KIL foreslår flere tiltak for hvordan kulturskolene i Norden skal ta plass som kraftfulle inkluderingsarenaer. Blant tiltakene er utvikling av lokale handlingsplaner, og at tilgang til kulturskole for alle må gjøres gjennom samarbeid mellom kulturskoler, andre kommunale enheter og eksterne aktører.  Kulturskolen sitt potensiale som brobygger, samt større representasjon av mangfoldet i samfunnet blant ledere, ansatte og samarbeidspartnere, vektlegges.

ÅPEN NYSGJERRIGHET

Som del av KIL- prosjektet utviklet vi et pilotprosjekt for 3. klassinger, som fikk navnet Impro i Skolen. Det bygger på en ide om at samarbeidet mellom teaterlæreren fra kulturskolen og læreren i grunnskolen vil gjøre drama som kunstuttrykk om til en relevant, tilgjengelig og meningsfull arbeidsform for elevene. I dialog og samarbeid mellom lærere ved de to skoleinstitusjonene så vi mulighetene for at drama kan realiseres, hvor de tematiske linjene trekkes ut over tid og muliggjør en helhetlig, meningsfull og lærerik prosess, hvor perspektivtaking og muntlig formidling vektlegges. 

Psykolog og tidligere barneombud Reidar Hjermann skriver at det er kunsten og kulturen som gjør oss til mennesker. “Det hjelper oss til å forstå verden og hverandre fordi språket vårt ikke alltid strekker til. Det er nesten som om kunsten tar tak der ordene slutter” (Hjermann, 2013, s. 25). Kunsten er et verktøy til perspektivtaking, formidling og kommunikasjon, og fungerer dermed som et talerør som alle burde ha tilgang på. 

Vår viktigste rolle som teaterpedagoger i skolen er å møte elevene med åpen nysgjerrighet. Hensikten med Impro i Skolen kan ikke reduseres til oppøving i teatertekniske ferdigheter. Vi starter med å bygge en grunnmur; gjennom spennende og gledesfylte teaterøvelser jobber vi med mestring og tilhørighet, egenverd og respekt for andre. Arbeidet må ses i sammenheng med elevenes skolehverdag og erfaringene de tar med seg inn i denne. Slik kan teaterfaget bidra til å berike elevene sin forståelse av seg selv og sin kontekst, og gi nye perspektiver på egne opplevelser og erfaringer, også de faglige.

VEIEN VIDERE

Vi har stilt spørsmål ved hvordan kulturskolen kan representere mangfoldet i samfunnet, og vi har pekt på at grunnskolen nettopp er kjernen i vår velferdsstat. For oss som teaterlærere er det bekymringsfullt at ved å minimere kunstfagenes plass i grunnskolen minimerer man også elevenes sjanse til å ta del i denne erkjennelsen. Hvordan kan vi utnytte grunnskolen som arena for kulturelt mangfold? Kan det hende at vi må tenke nytt om utdanningssystemet vårt som helhet? At det er strukturene i systemet og holdningene våre til dannelse av hele mennesket vi må endre? Det finnes mange synonymer for begrepene inkludering og mangfold. Blant annet “å favne om” og “rikdommer”. Vi tror at et tettere og godt forankret samarbeid mellom grunnskole og kulturskole vil skape en helhetlig skole som favner om den rikdommen alle barn og unge er, uavhengig av økonomisk, kulturell og sosial kapital. Ved å favne om det som er viktig for oss, favner vi også om demokratiet.

Kilder:

Arne Klyve (2016) Sinte, unge, villfarne menn, Fagbokforlaget
KIL Kulturskolen som inkluderende kraft (2019): https://www.kulturskoleradet.no/vi-tilbyr/program-og-prosjekt/kil, (20. juni 2021)
Arts and Cultural Education in Norway (2011): https://kunstkultursenteret.no/wp-content/uploads/2019/01/Arts-and-Cultural-Education-in-Norway-2010-2011.pdf (lest 20. juni 2021)
Hjermann, R. (2013). Kunsten er barnas språk, kulturen deres arena. I M. Bakken & S. B. Hommersand (red.), Barn, kunst og kultur (s. 23-29). Universitetsforlaget.