I nord må vi ha organisatorisk samarbeid. Noe som fordrer at fond og støtteordninger imøtekommer samarbeid mellom ulike miljøer, ildsjeler, kunstnere, institusjoner og offentlige enheter. Nå trenger vi virkelig at de nasjonale midlene når amatører og barn og unge i nord. Utenriksminister Ina Eriksen Søreide uttalte “Det som er bra for nord, er bra for resten av landet også” da de la fram nordområdemeldingen. Kulturdepartementet har satt ut forvaltning av Stortingets bevilgede midler.

Regionalisert myndighet?

Vi som kjenner feltet får ikke noen innflytelse på utforming av støtteordningene, eller mulighet til å bidra med informasjon om aktørenes arbeid når søknadene behandles. Organisasjonene som forvalter midlene, utfører oppdraget etter et regelverk de har utformet for sin interne saksbehandling. Regelverkene er blitt byråkratisk, og står i veien for at aktører får midler som Stortinget har bevilget.

Men skal vi ta på alvor at unge ønsker å kunne delta i kulturelle aktiviteter i sin hjemkommune, slik de tok til ordet for i Ungdommens nordområdemelding, så må vi kalibrere de nasjonale støtteordningene til de lokale forutsetninger for kunst og kulturaktiviteter. Vi må få fram kunnskap til de nasjonale myndigheter. Da regionaliseringen var på den politiske dagsorden, ivret kulturministeren for å skyve ansvar for finansiering av kunst og kulturorganisasjoner til fylkeskommunene. Hva med å plukke opp regionaliseringstanken? I stedet for å overlate ansvar for drift, kan den regionaliserte myndighet brukes til å bestemme over pengesekken. Mange av de nasjonale fond og støtteordninger trenger en regional forvaltningsmodell.

Unge i Lofoten og Sápmi 

For en tid siden fikk Borge Kulturkollektiv i Lofoten avslag på sin søknad om Frifondmidler, dette til tross for at det er penger nok i ordningen, og at det er få søkere fra nord. Begrunnelsen var at de har et samarbeid med skole og en kulturnæringsaktør, og at den profesjonelle aktøren skulle forvalte rettighetene for verket på vegne av kunstnere og ungdommene som medvirket. Gjennom et nytt prosjekt der det settes fokus på bruk av samisk på scene og film, er det lagt vekt på ungdomsmedvirkning og tverrfaglig samarbeid. Selv om unge i Sápmi også har krav på å få en del av den nasjonale pengepotten, så vil også deres prosjekter realiseres på samme måte som i Lofoten, altså med at mange aktører samarbeider. Da vil heller ikke de få tildelt Frifondmidler. Dette er et demokratisk problem som Kulturdepartementet må rydde opp i. Det må være likt for alle ungdommer å få en del av pengesekken.

Nasjonale minoriteter

I Balsfjord er det en ny forestilling på trappene. Dette kan realiseres fordi profesjonelle musikere, revylaget og kulturskolen går sammen om å bidra. Slikt samarbeid er viktig i nord, men støtteordningene er ikke tilpasset dette. Vi trenger en enkel «kulturpengesekk», slik at de som bidrar til å skape forestillinger ikke må bruke tid på å håndtere tre-fire ulike ordninger, fire søknadsskjema, fire søknadsfrister og fire regelverk. Det er ikke å gi støtte og oppmuntre frivillige ildsjeler og folk som skaper møteplasser i lokalsamfunnet. Skal vi i framtiden oppleve kulturutrykk fra ulike kulturer, må støtteordningene ikke være et byråkratisk hinder, men bli et middel. 

Jeg velger å avslutte med hjertesukket fra lederen i revylaget, som er med å realisere et nyskrevet spel om den kvenske tradisjon i Balsfjord.

- Vi i styret ønsker jo å skape noe her i lokalsamfunnet vårt hvor unge, voksne og eldre amatører står på scenen med hjelp av noen profesjonelle krefter. Da er det lite hensiktsmessig å bruke kapasiteten på å tenke helhetlig, til å hakke arbeidet vårt i småbiter for at det skal passe for de som sitter på pengesekken. Det gidder iallefall ikke jeg. Da går jeg heller rundt og tigger på dørene, da treffer jeg iallefall folk.