I denne serien på tre deler skal jeg skrive litt om det indre karakterarbeidet, på en måte som forhåpentligvis gjør det både morsommere og mer spennende for deg neste gang du får et manus i hånda. Det første vi skal snakke om, er begrepene vilje og mål.

I de fleste daglige situasjoner har du alltid en vilje og et mål når du går for å gjøre noe. Det kan være enkle ting: om du går på besøk til noen venner er målet ditt kanskje «å ha en hyggelig kveld». Eller, det kan være større og mer komplekse ting. Når du går i et møte med sjefen på jobben din kan målet ditt for eksempel være «å få henne til å gå med på å gi meg lønnsforhøyelse».

I dagliglivet tenker vi veldig lite over dette, det skjer underbevisst fordi vi kjenner våre egne behov, men på scene eller film – når vi skal sette oss inn i noen andres tanker og tilværelse, er det både nyttig og nødvendig å definere dette tydeligere for seg selv. Hvordan går vi så fram for å finne et godt mål og gode, spillbare viljer?

Overgripende mål

Ettersom et teaterstykke eller en film viser en avgrenset tidsperiode, og ofte en handling med begynnelse, midtdel og slutt, kan det være lurt å først definere hva karakterens overgripende mål er: det vil si hva karakteren vil ha oppnådd, karakterens drømmescenario, når forestillingen er over.

Julia Roberts og Hugh Grant i filmen Notting Hill (1999).

Om vi bruker et eksempel de fleste kjenner til, kan vi ta karakteren til Hugh Grant i den klassiske romantiske komedien Notting Hill. Når handlingen begynner, er han skilt og lever et litt kjedelig ungkarsliv med en veldig merkelig leieboer. Han lengter etter mer mening og kanskje helst en romantisk partner.

Om man skulle spilt denne rollen på teater, kunne man tenkt seg at målet hans er «jeg vil finne noen å dele livet med». Når han så, ti minutter inn i filmen, møter karakteren til Julia Roberts, får han et objekt for dette målet. Målet blir altså skjerpet, men det forandrer seg ikke og forblir i prinsippet det samme gjennom hele filmen.

Delmål eller vilje

Det overgripende målet kan være stort og bombastisk. Det former hvordan vi ser på rollen og rollens handlinger. Det er derfor lurt å ha lest manus noen ganger og tenkt gjennom og prøvd ulike mål før man velger ett. Det kan man også gjøre når man øver på forestillingen sammen med de man spiller med.

Men, som i livet sjøl går vi ikke rundt og prøver å oppnå vårt store livsmål i alle møter med andre mennesker. I hver situasjon, i hver scene, vil karakteren ha et spesifikt mål for akkurat dette møtet. Det kan kalles et delmål, men jeg velger å bruke ordet vilje. Hva vil jeg oppnå her, i denne scenen, med den/de menneskene jeg samhandler med?

Det er tre ting som er viktig når man definerer og prøver ut en vilje i en scene.

1. det skal være viktig for deg, i rollen, å oppnå den – det må ha en konsekvens om du mislykkes
2. det skal trigge deg som skuespiller – du skal få lyst til å drive viljen
3. du skal kunne avlese i den/de andre du spiller med om du er i nærheten av å oppnå viljen din, hvor bra eller dårlig det går.

Avlesbar vilje

Det siste punktet er kanskje det viktigste. Ta scenarioet vi snakket om tidligere med møtet med sjefen: om scenen er en medarbeider (som du spiller) som går inn på sjefens kontor med et ønske om lønnsforhøyelse, kan man fort tenke at karakterens vilje er «jeg vil ha høyere lønn».

Men, hvis du går inn på scenen og tenker på det, er faren at det blir litt statisk. Det eneste hjernen din har å tenke på er «lønn», «jeg» og «vil» og du mister input fra motspilleren din. En avlesbar vilje, derimot – en du kan se på motspilleren din om du er nærme eller langt unna å oppnå – vil ta deg ut av hodet ditt og inn i samspill og ideer fra den du er på scenen sammen med. En god vilje for dette scenarioet vil kanskje være «jeg vil få henne til å forstå at jeg fortjener mer lønn».

En god vilje skaper kontakt

Vi kan fortsette med Notting Hill som eksempel. I en sekvens tar Hugh Grants rollefigur med seg karakteren til Julia Roberts på middag til vennene sine. Dette er et ganske langt parti bestående av flere deler, men man kunne for eksempel gått inn i disse scenene med viljen «jeg vil sørge for at hun får en fin kveld».

Denne viljen er i tråd med det overgripende målet («jeg vil finne noen å dele livet mitt med»), den gir skuespilleren mye å jobbe med – ettersom det er flere momenter som skal ligge til rette for at hun trives i selskap med disse ukjente, merkelige menneskene, og: det er viktig for ham. Hva skjer om hun har det forferdelig? Da kommer de sannsynligvis aldri til å møtes igjen.

Å velge denne viljen setter ham også i umiddelbar kontakt med alle motspillerne sine; ettersom han både må følge med på og justere seg ut ifra henne, men også alle de andre gjestene på middagen. Det er også en god vilje fordi det ligger mange hinder i veien for at han skal lykkes med å oppnå den. En vilje det er enkelt å oppnå, vil være kjedelig og uproduktiv å spille. Hinder og risiko skal vi snakke mer om i de neste artiklene.

Hvordan jobber vi for å oppnå målet vårt?

Å gå inn på scenen med en klart, definert vilje som involverer de du spiller mot, tar deg ut av ditt eget hode og inn i samspill med de andre. Det kan hjelpe deg å frigjøre teksten og finne nye retninger – siden du i stedet for å tenke på hvordan du skal si noe, tenker på hva det er du vil oppnå med det du sier.

I de neste artiklene skal vi også snakke mer om hvordan man oppnår viljen sin, om man MÅ oppnå viljen for at scenen skal være vellykket (spoiler alert: nei) og som sagt, hva som står i veien for at man skal få det til.

I mellomtiden kan du prøve ut disse tankene på en film eller TV-serie du ser på, eller kanskje på det manuset dere jobber med i teatergruppa. Du kan også tenke ut en bedre formulert vilje for det første eksemplet jeg brukte; et besøk hos noen venner, der jeg brukte målet «å ha en hyggelig kveld». Hvordan kunne man formulert dette om det var til en scene i en forestilling, sånn at det ble morsomst mulig å spille?