Når man arbeider skapende hender det at man velger å arbeide ut fra en inspirasjonskilde. Et eller annet som på en eller annen måte inspirerer deg og tar deg videre gjennom den kunstneriske prosessen. Dette kan virkelig være så mangt! I denne teksten ønsker jeg å dele en erfaring og gi innblikk i hvordan jeg arbeidet med «Carl Berner-symfonien». Forestillingen ble vist på hovedscenen på Dansens Hus våren 2015.

Siden 2004 har jeg gjennom Flukt vært opptatt av å iscenesette dans i stedsspesifikke rom som har ulike kvaliteter, arkitektur, historie, kontekst og sanselig opplevelse. Bekkelaget kloakkrenseanlegg, Svartisen, en søppelfylt nødutgang, underjordiske tunneller i Liverpool, toppen av et snølagt fjell på Geilo, en privat hage i Gamlebyen i Fredrikstad, et fysikkrom på Grue barne- og ungdomskole, et øde skogholt på Storås, en knøttliten bar i Berlin. For å nevne noen! Hva er det med det stedsspesifikke som har fortsatt å inspirere meg i så mange år?

Carl Berners-plass
I bunn og grunn tror jeg min fascinasjon for det stedsspesifikke henger sammen med hvordan ulike rom kan inspirere og utfordre meg til å stadig utforske nye muligheter omkring bevegelse og koreografi. I den siste tiden har imidlertid det klassiske scenerommet også fanget min interesse. I arbeidet med «Carl Berner-symfonien» ønsket jeg derfor å la Carl Berners plass i Oslo fungere som en inspirasjonskilde og videre forsøke å transformere dette stedet til bevegelser og koreografi i et scenerom.

Carl Berners plass er et travelt trafikknutepunkt på østkanten i Oslo, et sted med en firkantet «rundkjøring» med omkransende butikker, kaféer, bingo, pub og eiendomsmeglere. Hele byrommet er en sirkulerende mølle, en tidvis propp av bevegelse og ufrivillig stillstand. I rushtiden er bevegelsene energiske med et mylder av mennesker, busser, biler, trikker, hunder og fugler, som farter i ulikt tempo i ulike retninger. På et annet tidspunkt, like før soloppgang, er stedet roligere med færre forbipasseringer og hendelser. Lydatmosfæren varierer med bevegelsen, alt fra å være støyende og kaotisk til å gi rom for mer lavmælte lyder som fuglekvitter og enkelte stemmer som «roper i natten». For meg er Carl Berners plass et inspirerende, innholdsrikt og kontrastfylt sted, og av den grunn valgte jeg dette som utgangspunkt.

Feltarbeid
I samarbeid med danserne startet hele prosessen med et feltarbeid på Carl Berners plass. For å kunne møte stedet med en åpen tilnærming, og ikke bare se det vi vanligvis ser, valgte vi å arbeide inspirert av “Landing sites”. Dette er en teori av et kunstner- og arktitektpar, Shusaku Arakawa og Madeline Gins, om din fysiske og imaginære opplevelse av et sted, på ulike nivåer:

1) Det perseptuelle nivået omhandler den umiddelbare, sanselige oppfatningen man får i møte med et sted, eksempelvis lys, temperatur, vind og bakkens underlag. Kort sagt; kroppens umiddelbare møte med et sted.

2) Det visuelle eller billedskapende nivået omhandler hvordan det å være på et sted kan generere imaginære bilder. Eksempelvis kan solen, med lukkede øyne gi en opplevelse av å være på ei strand, selv om det er i mars måned og du sitter på en utekafé.

3) Det dimensjonelle nivået omhandler det større bildet, som eksempelvis det å bevege seg igjennom en skog, eller å se et sted med overblikk, som for eksempel et kart. 

Carl Berners plass i fugleperspektiv.

Gjennom  feltarbeidet dokumenterte vi stedet med  video- og lydopptak, foto og tekst.Vi la oss blant annet ned på bakken, filmet en fuglefjær som beveget seg i vinden, tok fotografi av himmelens skyformasjoner, lydopptak mens vi gikk ned trapper og inn i barer, observerte inventaret på bingoens toalett, registrerte samtaler og følelsen av å drikke kaffe i den kalde vårlufta. Dokumentasjonsmaterialet tok vi med oss tilbake til studio, hvor vi så begynte å skape bevegelsesmateriale.

Koreografi
Prosessen med å skape bevegelse i studio delte vi opp i to faser:

1) Oversettelsesfasen gikk ut på å transformere dokumentasjonsmaterialet til bevegelsesmateriale. Dette gjorde vi blant annet ved å la ulike retninger i et bilde bestemme hvor vi skulle forflytte oss i rommet. Vi kopierte eksempelvis bevegelsen av fuglefjæren i vinden og skapte gjennom denne oversettelsesmetoden mange foreskjellige soloer, duetter og trioer. Vi erfarte at det er utrolig hvor mye man kan lage av kun ett enkelt bilde. Om man tillater å dekonstruere kildens opprinnelige betydning, er det uendelig med muligheter for å skape ulike bevegelseskomposisjoner inspirert av farger, retninger, mønster og situasjoner i et bilde.  

2) Etter at vi utarbeidet ulike “løse” sekvenser gikk vi over til fase to, nemlig bearbeidelsesfasen. Her eksperimenterte vi blant annet med bevegelsesmaterialet gjennom å sette sammen to soloer. Det var interessant å se hvordan vår tolkning av solobevegelsene endret seg når det var to dansere som bevegde seg i rommet i stedet for bare én. I bearbeidelsesfasen jobbet vi også med å utforske ulik tidsbruk, dynamikk, repetisjon, uttrykk og som nevnt over, relasjon. Under vil jeg gå nærmere inn på noen av disse.

Repetisjon
Det er et lett å tenke seg til at tiden enten går fort eller sakte. Men tidsbruk kan også henge sammen med repetisjon, at man eksempelvis gjentar en hendelse over lengre tid. Vi valgte blant annet å gjenta et enkelt og hverdagslig kast av håret til siden mange ganger i en sekvens i forestillingen. Gjennom denne repetisjonen opplevde jeg at det oppsto noe annet; den repetitive bevegelsen av håret reflekterte impulsene som ble utført av kroppen, og det oppsto nærmest en koreografi inni håret. Dette ble tydelig fremhevet gjennom lyset og utøverens lange, blonde hår, som sto i kontrast til det sorte scenerommet. I tillegg valgte vi å la denne hårsekvensen iscenesettes til Max Richters rekomposisjon av våren i Vivaldis «De fire årstider». Denne musikken medvirket videre til å skape en spesiell emosjon i denne sekvensen.

Personlig uttrykk og tekstfremføring
I feltarbeidet skrev vi, som tidligere nevnt, ned observasjoner av ulike hendelser på Carl Berners plass. Denne teksten ble opplest av koret og danserne i en egen sekvens i forestillingen. Teksten besto av enkeltstående setninger, som gjennom et slags poetisk språk løftet frem noen av Carl Berners ellers så traurige og hverdagslige øyeblikk. I opplesningen hadde utøvernes personlige uttrykk mye å si for hvordan jeg opplevde teksten. Utøvernes forskjellige nyanser i blant annet kroppsspråk og ordlyd fargelateksten, hvilket fikk meg til å oppleve den som eksempelvis trist eller humoristisk.

Utdrag fra teksten:

En sigarettennende hustru, på vei oppover, tenker innover, ser fremover og lener hodet bakover.

Stuper inn i tankestrømmen som lar blikket falle som sild i tønne. Et overraskende trekk.
Blikket fastlåst innover.

I egne tankerekker skal man låses fast med blikket stivt til siden.

Foto: Tale Hendnes.

Dynamikk i en massekoreografi
Carl Berners menneskemasser inspirerte til å utforske massekoreografi som element i forestillingen. I en sekvens la alle utøverne seg ned på rygg med hendene opp i luften. I stedet for at hele kroppen utførte en dans, var det nå bare hendene som beveget seg. Fordi det var så mange hender, oppsto en egen dynamikk gjennom at noen bevegde seg sakte, mens andre bevegde seg fort eller bare sto stille. Derfor oppsto en mangfoldig dynamikk som skapte rom for fortolkning av de ulike håndbevegelsene og hvordan disse relaterte seg  til hverandre.

Overraskelse
På Carl Berners plass er bevegelsene komplekst sammensatt av tilfeldigheter bestående av personlige bevegelsesbaner (f.eks. jeg skal krysse gata) og innblanding av en ytre omstendighet (f.eks. en bil kommer og jeg må bråstoppe). Dette overraskelseselementet forsøkte vi å overføre til en løpesekvens, hvor danserne løpte rundt i rommet, skiftet retning brått og sneiet hverandre i nesten kollisjon som fugler i flokk på himmelen. For å skape dynamikk og overraskelse i denne sekvensen var Rudolf von Labans ulike bevegelseskvaliteter et viktig verktøy.

Fremtiden?
Konseptet fra sted til scene har mange utviklingsmuligheter. Ved å arbeide ut fra et sted, kan publikum bli utfordret til å skape nye forbindelser mellom det de ser utspille seg på scenen og det konkrete stedet de kjenner til fra før. På denne måten kan publikum oppleve et kjent sted med nye øyne. Jeg tror derfor at dette konseptet kan gi nye perspektiver på vår samtid og omgivelsene som omgir oss. I likhet med at det eksisterer ulike steder, vil en fra sted til scene-forestilling kunne ha ulike interesseområder, metoder og dermed også resultat - alt etter dens utgangspunkt og møte med publikum.

Teksten er basert på Anne Kathrine Fallmyrs masteroppgave, levert til Kunsthøgskolen i Oslo, februar 2016.