Likestilt javisst?

Norge er en likestillings-nasjon. Vi var blant de første i verden til å innføre stemmerett for kvinner og vi har siden jobbet målrettet for å tilrettelegge for hennes personlige frihet og deltagelse i arbeidslivet. Norske likestillingsprinsipper er blitt en eksportvare sidestilt med laksen og torsken, og er et nasjonalt symbol i vår identitet som nordmenn. Det kan være fristende å tenke at vi er “ferdig likestilt”.

Men 

Selv om vi i Norge har mye å være stolte over, har vi fortsatt store utfordringer. Vi har et svært kjønnssegregert arbeidsmarked, med menn og kvinner i ulike sektorer og stillingsnivåer med kvinner som tapere. Kvinner har høyere sykefravær, utgjør majoriteten av minstepensjonistene og sliter med balansen mellom jobb og familie. Kvinner jobber mer deltid, tjener mindre for likt arbeid og er underrepresentert i topplederstillinger og i lokalpolitikken. Opplevelsen av likestilte rom sammenfaller heller ikke alltid med fakta. Vi opplever oss mer likestilte enn det vi faktisk er. 

Teateret kommer selvfølgelig heller ikke unna disse utfordringene. 

Teateret -  ikke et upåvirket void

Teateret er først og fremst menneskene som virker i det, og teaterrommet er dessverre ikke et upåvirket void der diskriminering og forskjellsbehandling ikke forekommer. #stilleforopptak var et tydelig eksempel og manifest på hvor lett diskriminering kan vokse og gro i arbeidsrom der ukultur og makthirarkier får fritt spillerom. En studie publisert i 2021 (initiert av blant annet Balansekunst) viste dessuten at en av tre kulturarbeidere har opplevd seksuell trakassering i forbindelse med arbeidet sitt. Det er et sjokkerende høyt tall! 

Teaterets utfordringer er likt som samfunnet for øvrig, komplekst og strukturelt. Intuisjon, tradisjoner og erfaringer veier dessuten tungt i fagfeltet vårt, og er faktorer som kan gjøre det vanskeligere å oppdage diskriminering og forskjellsbehandling. 

Å undersøke intuisjonen, forventninger og førstevalg

En teaterforestilling er sammensatt av en rekke kunstneriske og praktiske valg. Disse valgene er ikke ubetydelige, og idet vi forholder oss til de ubevisst, er fallgruven for at vi reproduserer gamle ideer rundt for eksempel kjønn stor. Vi har alle stereotypiske forestillinger om hvordan det ene eller det andre skal iscenesettes og er vi ukritiske til dem, kan vi fort skape oss en argumentasjonsrekke der vi tar ubevisste, kunstneriske valg som reproduserer fordommer. Å granske intuisjonen og førstevalgene våre kan da avsløre hvilke tradisjoner og normer vi forholder oss til i teaterrommet. Vi har for eksempel alle stereotypiske forventninger til kjønn, dialekt eller alder (bare for å nevne noe). Hva skjer dersom vi bryter med noen av de forventningene? Med utgangspunkt i førstevalgene våre, iscenesetter vi kanskje den gamle med for eksempel rullator og krokete rygg. Hva skjer når den heller plutselig går i spagaten eller hopper og danser til technomusikk?  Eller hva med overklassekarakteren med Oslo-vest dialekt. Kan ikke den heller ha grov Fredrikstad-dialekt? Dette kan virke som banale eksempler, men å bli bevisst på førstevalgene våre og forsiktig forskyve dem, kan gi oss et utgangspunkt for å oppdage noe nytt og morsomt i tillegg til å bryte med forventninger og fordommer.

Det “tomme” arbeidsrommet

Når vi beveger oss inn i det “tomme” teaterrommet for å jobbe, er det allerede et rikt arbeidsrom stappfullt av tradisjon, kultur og forventninger. Det er fullt av nedarvede ideer om hva vi identifiserer som bra eller dårlig, som profesjonelt eller uprofesjonelt, som høykvalitet eller lavkvalitet. Vi forholder oss til uuttalte kontrakter og praksiser rundt hvordan vi skal gjøre materie til handling. Mange av disse uuttalte kontraktene finnes det en felles konsensus rundt, en konsensus som ikke nødvendigvis er definert gjennom ord, men som blir synliggjort gjennom blant annet intuisjonen og følelsen for det man arbeider med. 

Teateret har dessuten en lang tradisjon for videreføring av kunnskap og praksiser gjennom kropper. Noen er nedskrevet i lærebøker og noen er mellommenneskelige erfaringer vi har utvekslet gjennom år med praksis. Å skape teater er en sosialt komplisert og kommuniserende handling basert på samarbeid, tradisjon og erfaringer. Men erfaringer og tradisjoner har iboende kompleksiteter i seg, nettopp fordi de er strukturert rundt ideen om å ta vare på og ha omsorg for det som har vært og det som skal bli. Å synliggjøre og granske hverandres viljer, erfaringer og kunstsyn blir da helt sentralt for at vi ikke skal reprodusere diskriminerende handlinger og oppførsler i kunstens navn. Det er her det kritiske, granskende blikket hjelper oss å forstå fortiden og drømmen for fremtiden. 

Å granske seg selv

Å granske egen posisjon, hvordan vi organiserer arbeidet vårt og være lekfullt kritisk til erfaringer, førstevalg og tradisjoner, er noen viktige strategier vi kan benytte oss av for å nærme oss likestillingsarbeidet. Et godt eksempel på hvordan likestilling i teateret kan fordypes, belyses og undersøkes på et strukturelt og individuelt plan, er sluttrapporten til forskningsprosjektet Att Gestalta Kön.

Att Gestalta Kön var et svenskt, kunstnerisk og pedagogisk utviklingsprogram som hadde som formål å øke kvaliteten i skuespillerutdannelsene og bevisstgjøre elever og lærere i relasjon til kjønn og likestilling. Prosjektet synliggjorde en rekke tilfeller der teaterhøgskolene faktisk brøt med retten til lik utdannelse og likebehandling blant studentene. Blant annet gjennom at noen studenter fikk mer tid til prøver fordi de hadde større roller enn andre. Noen fikk mer tilbakemelding på uttalelse av ord på grunn av sosiolekt eller dialekt, i stedet for håndverksmessige tilbakemeldinger på regi. Noen ble trent til å drive scener mens andre ble trent til å være passive. Noen fikk mer taletid, mer plass, mer synlighet i arbeidsrommet og på scenen. I prosjektet begynte man dessuten å kritisk granske skolenes lærerplan og hvilke tekster man iscenesatte. Prosjektet synliggjorde hvordan lærerne rollesatte stereotypisk og hvordan de ubevisst ga mer taletid og veiledning til noen mer enn andre. Dessuten hadde man i mange år ubevisst kvotert inn menn på teaterhøgskolene. 

Det interessante med prosjektet Att Gestalta Kön er synliggjøringen av det ubevisste forholdet til tradisjonene og metodearbeidet vårt. Lærerne og elevene satte dessuten ord på hvordan usynlige hierarkiske strukturer er bevegelige og ikke alltid konstante. Diskriminering og forskjellsbehandling er noe vi alle opprettholder og skaper i fellesskap, selv klasserom der elevene tilsynelatende har samme utgangspunkt er ikke fristilt.

Finnes det håp for likestillingen i teateret?

Ja, det finnes masse håp, men det krever bevissthet, kritisk granskning og vilje til forandring. Teateret har et stort potensiale til å utfordre gamle tradisjoner og skape nye måter å være sammen på, men dette forutsetter at vi stiller spørsmål ved eksisterende strukturer og våger å bryte med det kjente. Likestillingsarbeid i teateret handler om å se på det vante, med nye øyne. Det handler om å bevisstgjøre hvordan vi organiserer teaterfellesskapet og kunsten vår. Forandring møter ofte motstand, i oss selv og hos andre, men forandring kan også føre til uventet kreativitet og nye muligheter. Å være brysom og stille små og store spørsmål, er en viktig drivkraft for likestillingsarbeidet. Å få syn på de usynlige normene og åpne blikket er første steg til et mer inkluderende teater.

3 Tips til hva du kan gjøre:

1. Gransk og vær kritisk: Hvem får mest plass i scenekunstprosjektet? Hvilke historier forteller vi på scenen? Hvordan iscenesetter vi ulike mennesker? 
2. Observer og vær oppmerksom: Prøv å få syn på hvilke ideer vi definerer som “bra” eller “dårlig” i teaterrommet. Hvorfor opplever vi det sånn?
3. Få syn på hvilke tradisjoner og uskrevne regler (normer) som finnes i teaterrommet. Prøv å snu opp ned på dem, kanskje får du et uventet perspektiv du ikke har tenkt på?