Ved åpningen av Operaen i Oslo i april 2008, var jeg fersk danseanmelder i VG. Sammen med kritikere fra mange av verdens riksaviser, fikk jeg se generalprøven for å stille forberedt på den viktige jobben: Å anmelde selveste åpningsgallaen av Den Norske Opera og Ballett, som dessuten skulle gjøres i et rasende tempo. Til musikkanmeldernes fortvilelse, nærmest hvisket sangerne fram ariene. Danserne nøyde seg heldigvis ikke med å markere stegene, men danset fullt ut i det som skulle bli to urpremierer og tre Norgespremierer dagen etter.

Korte ned

På bakgrunn av generalprøven skrev jeg en lengre kladd om den innholdsrike aftenen. Jeg visste at teksten måtte kortes ned til fattige 1200 tegn med mellomrom og sendes inn til desken i VG innen kl 23 på premierekvelden, før åpningsgallaen sluttet. Det ga mindre enn ingen tid til å skrive anmeldelsen ferdig etter forestillingen. I andre pause måtte derfor alle kritikere forlate gallaen og finne sin tilmålte plass i en liten sal utenfor den store scenen.

Fasinert og distrahert av larmen fra utallige tastaturer, spikket jeg alt jeg hadde på min anmeldelse for å få den så kort som jeg hadde fått streng beskjed om. Da var det at noen tappet meg på skulderen. En ung, fremadstormende mann i sort antrekk, antakelig kulturredaktørens medarbeider, framførte et enkelt budskap: - Er du Pape som skriver for VG?, spurte han, noe jeg bekreftet før han fortsatte: - Det er så mange kongelige her i dag. Du må korte ned til 600 tegn med mellomrom.

Sidsel Pape holder kurs i Kunstkritikk. Foto: HATS

Deadline

For den som ikke er kjent med måleenheten, så er denne anekdoten på 3200 tegn med mellomrom. Når en redaktør angir et antall tegn, inkluderer det overskrift, ingress og faktaboks. Fordi fotografen i VG hadde funnet så mange fine motiver blant publikum, fikk jeg tildelt 10-12 setninger som skulle fortelle det mest essensielle om en tre timer lang gallaforestilling.

Bøddelen hadde talt. Jeg skulle ikke bare slå terning, jeg skulle også koke ned teksten min til buljongterninger. Klokka var ti over halv elleve og det var 20 min til deadline, og nåde den som trår over den streken. Et øyeblikk lurte jeg på å protestere, si noe sint og stolt på dansefagets vegne, men før jeg visste ordet av det var fyren forsvunnet, og klokka tikket. Det var ingen som viste forståelse. Da gikk det en faen i meg.

Å mestre mine meningers mot

Jeg leste gjennom teksten fra toppen og høvlet den nådeløst ned. Igjen sto mine sterkeste meninger flettet sammen med det nødvendigste av beskrivelser, poeng som jeg hadde brukt mange tegn og timer på å argumentere meg fram til. Det ga en befriende følelse og jeg sendte anmeldelsen fra meg, lettet og til rett tid.

Mange anmeldere liker redaktører som gir frie tøyler til å boltre seg i tegn og mellomrom. Etter tiden i VG har jeg vanskelig for å se verdien av det. Det er altfor lett å pakke inn sine poeng til det ugjenkjennelige. Selv om tekstslaktingen på Operaen var en ekstrem øvelse, så ga det meg en tilfredsstillende følelse av å mestre mine meningers mot. Aldri siden har jeg til den grad måttet stå opp for min kritikk som da jeg kokte buljongterninger på Operaens åpningsgalla.