Artikkelen, som er skrevet av daglig leder Tone Runsjø i Akershus Teaterråd, har mange  interessante betraktninger og problemstillinger. Som aktør i Nord-Norge ser jeg at det er behov for å nyansere bildet, da artikkelen ikke reflekterer kunnskap om og fra nord. Videre mener jeg at artikkelen mangler noe vesentlig: å foreslå løsninger for det som omtales som et mislykket forvaltningssystem! 

Runsjø påpeker at det er mange organisasjoner som ikke får driftstøtte gjennom den søknadsbaserte ordningen Driftstilskudd til frivillige organisasjoner for scenisk amatørvirksomhet. Hun etterlyser en tydelighet i forvaltningspraksisene som Kulturdirektoratet styrer etter. For oss i Hålogaland Amatørteaterselskap er det klart hva som er forvaltningspraksis for vår støtte. Den statlige andelen har vært knyttet til en 70/30-fordeling mellom stat og region – akkurat slik det er for mange andre kunst og kulturorganisasjoner som er eller har vært på statsbudsjettet. Kulturdepartementet har ikke gitt Kulturdirektoratet instruks om å videreføre dette, men praksisen har likevel ligget der. 

Videre peker Runsjø på at det er vanskelig å få øye på hvilken kulturpolitikk som ligger til grunn for forvaltningen. For oss er det enkelt. HATS sin virksomhet er forankret i en politisk avtale mellom tre fylker, Den nordnorske kulturavtalen. Jeg tør påstå at det ikke finnes en eneste kulturminister som ikke vet om denne avtalen mellom de tre nordligste fylkene, og hva som er ansvarsforeningen mellom stat og region. Avtalen utformes av politikere i nord – slik det skal være. 

Antydningen til at amatørteatervirksomhet ikke er forankret i Kulturdepartementets politikk er jeg uenig i.  Mye av vår virksomhet leses også inn i de statlige styringsdokumentene Strategi for Scenekunst 2021-2025, Rom for deltakelse - regjeringens kulturfrivillighetsstrategi (2023-2025) og Meld. St. 18 (2020–2021)Oppleve, skape, dele. I de to siste er HATS nevnt med navn, derfor har det vært enkelt å ta eierskap til disse. 

Å tilpasse kartet etter terrenget er vel også et mål for støtteordningene, så en endring trengs. Illustrasjon: HATS

Produksjonene passer ikke inn i rammene

Jeg er enig med Runsjø at de kriteriene, søknadsfristene og de strukturelle rammene for støtteordninger for revy, teater og dansegrupper ikke fungerer godt. Men ikke antydningen om at det er aktører som mottar driftsstøtte som er grunnen til at det er få søknader fra nord. Det handler om at produksjonene som gruppene har ikke passer inn i rammene av søknadsordningen. Dette er ikke noe nytt. To årsmøter i HATS har hatt årsmøteuttalelser for dette. I nord er mange miljøer små, spredt og drevet av folk som holder hjulene i gang på dugnad, i tillegg til alt annet som de samme ildsjelene driver med. Vi har store avstander, korte sesonger og prosjekter som ofte må tilpasses vær, logistikk og korte frister. Da må det også være støtteordninger som fungerer for dem som skal bruke dem.

Makt til endring

Hverken LNU eller Kulturdirektoratet som forvalter ordningene på vegne av Kulturdepartementet har mandat til å gjøre noe med selve ordningene. De administrerer bare midlene etter oppdragsbrevet fra departementet. Derfor er vi avhengige av at den interessepolitikken som føres er tydelig  – og da må vi peke på løsninger.  Runsjø refererer til at aktørene i amatørteaterfeltet har fremstått som uorganisert, og at få politikere eller byråkrater har ønsket å ta eierskap til feltets behov. Sett fra mitt ståsted har feltet utrolig mange paraplyorganisasjoner og nettverk, og mange av oss som utgjør de tradisjonelle amatørorganisasjonene har mange organisasjonshatter på oss. Så vi må ta det hele og fulle ansvaret på vår egen kappe. 

Et momentum til å sette dagsordenen

Nå når mange organisasjoner ble samlet i Teaterforbundet Norge for å drive interessepolitisk arbeid, er det en utmerket situasjon å ta proaktive grep - og da må forslag til løsninger på bordet. HATS har ikke avgitt sin interessepolitiske stemme til Teaterforbundet Norge, men har sendt tydelige signaler gjennom et brev fra styret om ønske om interessepolitisk samarbeid i saker vi er enige om. I organisasjonene som er med i Teaterforbundet Norge finnes det folk som har kunnskap om å lede prosesser, og dette gir et momentum for å sette dagsordenen. Med en slik arbeidsmetode kan vi få en interessepolitikk som ikke er maktorientert, men bygget på et bredt kunnskapsgrunnlag.

Forvaltningen av støtteordninger gjennom LNU og Kulturdirektoratet når ikke godt nok ut til de som står på scenen, bygger kulisser eller syr kostymer på fritida. Mitt forslag er derfor at alle de nasjonale produksjonsrettede amatørteatermidlene heller må forvaltes gjennom fylkeskommunene, og en struktur der nasjonale midler har regional forvaltning slik som regionale Kulturfond. Da kan fylkeskommunen finne ut hvem som skal administrere pengene – og sørge for at midlene faktisk treffer de som trenger dem.

Uttalelse fra HATS sitt Årsmøte 2025:

Det frivillige kulturlivet utgjør en bærebjelke i den kulturelle infrastrukturen på små steder i nord. I mange lokalsamfunn er revylaget, teatergruppa og små dansekompani de eneste som tilbyr forestillinger for publikum. Gjennom forestillinger og arrangementer bidrar det frivillige kulturlivet til økt bolyst, styrket tilhørighet og lokal identitet, og gjør steder i Nord-Norge og på Svalbard mer attraktive – både for oss som bor her, for tilflyttere og for besøkende.

• 

  Irene Nordhaug Hansen mener at de statlige produksjonsrettede amatørteatermidlene heller bør forvaltes gjennom fylkeskommunene og den struktur som bygges ut med de regionale Kulturfond. Foto: HATS

Forskning viser at når vi som publikum opplever en forestilling sammen, begynner våre hjerter å slå i samme takt. Det sier noe grunnleggende om den sosiale og emosjonelle kraften i kunst og kulturopplevelser. Nå ber vi om at alle som gir tilskudd til det frivillige kulturlivet – og som har et hjerte for det – tilpasser sine ordninger til den rytmen som gjelder for det frivillige feltet.

Årsmøtet i Hålogaland Amatørteaterselskap anbefaler derfor at støtteordningene:

• Har minst fire søknadsfrister i året, og gir rask respons slik at revylag, teatergrupper og dansekompani får ordninger som er tilpasset deres plan og produksjonstid.
   
• Tilpasser seg satser for profesjonelle aktører, slik at det er mulig å leie inn instruktører, regissører, koreografer, teknikere og andre fagpersoner.
   
• Gir rom for leie av lokaler og teknikk, særlig i områder hvor det ikke finnes gratis og tilgjengelige kulturarenaer.
   
• Har mobilitetsmidler - som vil gjøre det mulig å samarbeide over kommune-, fylkes- og landegrenser.