Et sikkert vårtegn

I disse dager markeres PRIDE rundt om i verden. Med det bakteppet at verden har blitt stadig trangere og kaldere for skeive. Det har ikke skjedd over natten, det har vært en langsom og smertefull tendering i en og samme retning. Et sikkert vårtegn er at debatten rundt hvorvidt man behøver regnbueflagg og hvilke toaletter man skal gå på og hvilke rettigheter som er absolutt nødvendige, blusser opp igjen. Det er ikke det at den ikke er der resten av året, men den får ekstra fokus når skeive samles for å feire mangfold, kjærlighet og tilhørighet over hele spekteret. Da våkner trollet til live igjen og buldrer og braker over semantikk og pronomen og detaljer ingen andre har noe med. Henger man opp regnbueflagg, risikerer man i beste fall at de blir stjålet. I verste fall blir de revet ned. Eller revet i stykker. Eller satt fyr på. Scroller man på sosiale medier kan man fort bli matt. Den kvelende følelsen av maktesløshet tvinger seg over deg og tar fra deg mer enn bare nattesøvnen. Når snøen tiner kommer hatet og den bevisste misforståelsen fram. Også her til lands kvier mange seg for å leie kjæresten i hånden ned gaten. Også her til lands er valgt familie tryggere enn den biologiske.
Én stemme i det store mylderet kan vanskelig velte en hel majoritet, men setter man det på scenen kan man, i min erfaring, nå langt dypere inn. Klarer man å få noen til å leve seg inn i en historie - fiktiv eller virkelig - er det lettere å skape empati. 

Den femte statsmakt

Scenekunsten har, og har lenge hatt, en unik mulighet til å speile sin egen samtid på en måte som gjør at alle vi i salen lytter. Jeg vil dra det så langt som å si at det er et kollektivt samfunnsansvar som institusjon. Det er noe med å være samlet i et rom og at alle tar del i samme historien som utspiller seg rett foran øynene dine. Det er der magien skjer. Og det er der den mellommenneskelige forståelsen av andre menneskers livshistorier skapes. Et ansvar og et privilegium scenekunsten har er å holde makthaverne i nakkeskinnet og dytte rampelyset nærmere i retning de som ellers ikke blir hørt. De som står utenfor. De marginaliserte. De tilsidesatte. På mange måter er kunsten en femte statsmakt. Et ansvar mange teatersjefer og produsenter er bevisst. Dessverre ikke alle i like stor grad. Fremdeles veies disse historiene opp mot sluttsummen på kassalappen. For de kommersielle teatrene er det fremdeles mest lønnsomt å satse på det som fyller salen kveld etter kveld, og ikke de historiene som har kort holdbarhetsdato. De som kanskje ikke angår majoriteten. For politikerne er det ofte kunsten som først legges på blokka, før de selv strammer inn livlinja. 

Zara Jangås som Saraya Frost

Lykkelig slutt?

Likevel. Den siste tiden har vi sett en økning i historier om skeive, skeiv fortid og skeiv framtid, fortalt av skeive og streite om hverandre. Kanskje som et motsvar. Kanskje som en reaksjon. Forestillinger som “Arven” som gikk sin seiersgang på Nationaltheateret. Soloforestillingen “Guttejente” av Maiken Schjøll Frisch. Nina Wester jobber i disse dager med en forestilling om terroren på London og Per på hjørnet for tre år siden.

Drag, i all sin kreative kjønnsutfoldelse, er og blir et stort trekkplaster, blant annet i hovedstaden. I trygge rom skapt av skeive. For et jevnt over skeivt publikum. Få ting er bedre enn et dragshow som fyrer på alle sylindre. Akkurat dét vet jeg av erfaring.

Exit, pursued by a bear kan ha mange forskjellige betydninger. Jeg dømmer ingen.

Det males med stor pensel når det fortelles skeive historier for tiden. Og enda godt er det. Man lener seg ikke kun på troper og stereotyper, men speiler en legitim og genuin virkelighet. En mange skeive kjenner på. Daglig. De gode sidene og de vonde. De kjenner seg igjen på scenen og ser seg selv representert, og akkurat dét har ikke alltid vært en selvfølge. Vi skeive som publikummere har ofte vært nødt til å “oversette” historiene vi er vitne til, og bruke mer enn bare litt energi på å overføre historiene inn i en kontekst som gir gjenklang i våre egne liv. Det er en slitsom oppgave. 
Å se “Hedwig and the Angry Inch” på Hålogaland Teater i 2013 gjorde uslettelig inntrykk på meg. Ikke bare fordi det er en musikal om en transperson, men nettopp fordi den var tatt inn i “storstua”. Å være med og lese en rolle i “Engler i Amerika” i 2018, tvang fram debatter i meg selv som var langt på overtid. Selv om min karakter, som så mange andre, ikke fikk den slutten hen fortjente.

Teater speiler virkeligheten

Historisk sett har skeive karakterer på scenen blitt redusert til et element i en annen karakters reise. Ofte har skeive karakterer opplevd vold, trakassering, fått AIDS og dødd. En slags standardoppskrift. Nå ser vi i stadig større grad skeive karakterer som er fullt ut realiserte. Som lever lykkelige liv. Som krangler og gråter og slåss. Som er mennesker. Som opplever kjærlighet og aksept. Og misforståelser og sinne. Akkurat som alle andre. Og det er ikke bare rørende, men også en tordnende motivasjon til å se kontrasten i verden utenfor. Se grusomhetene og de barbariske handlingene som utføres ovenfor skeive i våre naboland i øst. Selve vår eksistens behandles og betegnes som propaganda for et dekadent vestlig samfunn som har gått til hundene. “Tradisjonelle verdier” brukes som overskrift for en brutal og tyrannisk behandling av mennesker som ikke ønsker noe mer enn å leve livene sine i fred og elske den de vil. 

Går man rundt i full drag på Karl Johan en fredags kveld, kan man risikere å bli kalt både det ene og det andre. Gjør man det samme i Russland er utfallet et helt annet. “Arven” hadde aldri blitt satt opp i Moskva. Eller i Budapest. Eller Minsk. 

Et hedonistisk varsko

For tiden spilles musikalen “Cabaret” i Londons West End og på Broadway for fulle hus. Ikke som et klenodium fra et hundre år gammelt nihilistisk samfunn på randen av forfall, men som et speil til dagens hendelser, politikk og hensynsløse, sosiale krigføring. Et hedonistisk varsko mens publikum applauderer og synger med og nipper svindyr vin fra plastglass. 

Kan én musikal velte et helt lass? Neppe. Men det kan være med på å starte en samtale i pausen. I baren. I taxikøen. Jeg sier ikke at det er et skrikende behov for en ny, norsk produksjon. Jeg sier bare at kommentarfeltene og de tilfeldige forbipasserende i gata, de små stikkene, de dømmende blikkene, gjør det vanskelig å argumentere for det motsatte. Jeg har sjelden opplevd vold på grunn av meningene mine. Jeg har ofte vært utsatt for vold fordi jeg er den jeg er.

Det er viktigere enn noen gang før å feire PRIDE nå. Det haster. Ikke fordi det er bekmørkt her til lands, ikke enda, men fordi ungdommer fremdeles river ned regnbueflagg. Fordi voksne mennesker bruker ord som indoktrinering. Fordi det er et sikkert vårtegn at vi gjør for mye ut av oss. 
Skeiv kjærlighet forsøkes kriminalisert og skyves ut og bort. På samme måte er det viktigere enn før at de store, nasjonale institusjonsteatrene ser viktigheten av de skeive historiene. De marginaliserte historiene. Minoritetshistoriene. Historiene som speiler virkeligheten vi lever i nå. Hånd i hånd med Ibsen og Strindberg. Historier som tør å stille seg midt i mot makthaverne. Og ikke bare de trygge investeringene. For der ligger styrken til scenekunsten. Og ansvaret.