Jeg tok en prat med Aksel Øien, som jobber som teater- og bandinstruktør på Sjiraffen Kultur- og Kompetansesenter, og har jobbet med konsept, regi og manusutvikling til forestillingen. Sammen med en gruppe på tre aktører har de siden september i fjor jobbet fram forestillingen “Idiotens historie - Kapittel 1”. Prosjektet er støttet av Kulturdirektoratet.

Gruppa, bestående av Halvard Damm Laupstad, Ingerid Trætteberg og Christoffer Bratseth, er til vanlig med i Arbeidsfellesskapet, som er et fast tilbud på dagtid ved Sjiraffen. Der har de undervisning i temaer som etikk, samfunn og demokrati. Idéen til forestillingen kom da aktørene begynte å etterspørre sin egen historie, som de føler de veldig sjeldent får se på film eller teater. Dette er en gjeng som lengter etter å se seg selv representert, samtidig som de har mange spørsmål om hva disse historiene er, sier Øien.  

Medskapende prosess

En del av metoden for å utvikle materialet har vært at ansatte ved Sjiraffen har gitt forelesninger som aktørene har spurt om. Deretter har aktørene valgt enkelte bruddstykker av historien, og endt opp med en lang liste over situasjoner og historier som de så valgte ut hva de ville lage en forestilling om. En viktig del av prosessen har bestandig vært: Hva vil dere fortelle av det vi vet?

Aktørene har vært med på å skape innholdet selv og delt av sine egne opplevelser. De har brukt mange skjellsord, situasjoner, historier og saker de har lest som en del av arbeidet. På gulvet startet de med å regissere sine egne historier, hvor de først fikk i oppgave å iscenesette situasjonen realistisk. Deretter skulle de finne et element som overdrev situasjonen eller kunne underbygge historien på scenen. Gjennom improvisasjon lekte de på gulvet med de ulike rollene og situasjonene de ga hverandre. Dette materialet som ble skapt på scenen ble nedskrevet fortløpende og like etter jul hadde de et ferdig manus klart. 

Denne måten å jobbe på har vært en utforskning for å bli kjent med gruppa, og å finne både deres og mine egne styrker og svakheter, forteller Øien. Sammen har de funnet en sjargong og et eget scenespråk for forestillingen, som veksler mellom både teater, film, dukketeater og opplesning fra aktørene. Dramaturgien er en kollasj med fragmentariske innblikk i ulike situasjoner som ikke nødvendigvis er skildret realistisk. Det veksles også mellom humor og alvor i stykket.

Foto: Aksel Øien

Vil skape oppmerksomhet

Arbeidet med prosjektet “Utviklingshemmede i perspektiv” sirkulerer rundt historien om rettighetskamp, og å gjøre aktørene bevisste sine egne rettigheter i samfunnet. Mye av det er knyttet rundt hvordan samfunnet er innstilt og strukturert, i saker som for eksempel fødselsdiagnostikk, institusjonalisering og medisinsk behandling. Dette er betente debatter som vi nok aldri kommer til noe svar med to streker under. Men vi vil heller ikke komme med noe svar på dette med forestillingen vår, vi vil skape oppmerksomhet.

Det er ikke fordi vi nødvendigvis opplever stor urettferdighet i samfunnet i dag, men det finnes likevel strukturer i samfunnet som gir utfordringer for mennesker med funksjonsnedsettelser. Dette kan for eksempel være hvordan en by er eller ikke er tilrettelagt en rullestolbruker, en med synsnedsettelse eller en med kognitive funksjonsvariasjoner.

Prøveforestilling

Mandag er det klart for en lukket prøveforestilling for et invitert publikum, mens premieren til stykket er 6. oktober på Dokkhuset i Trondheim. 

I forkant av prøveforestillingen på mandag er gjengen spente, men føler seg trygge på materialet. Vi er mest spente på å se reaksjonene hos publikum, og gleder oss veldig til å vise det fram, ler Øien.

Prosjektet i seg selv har ambisjoner om å kunne reise ut i landet, kanskje gjennom Den Kulturelle Skolesekken, men der møter vi en barriere i at utøverne ikke regnes som profesjonelle. Hvordan kan vi få forestillingen ut til å spille på skoler i landet? Har vi en plass i Den Kulturelle Skolesekken?