Du har nettopp kommet av scenen, hvor du har gitt alt av din evne til å være til stede, lytte og leve deg inn i rollen. Det føles nærmest som en fornærmelse at det er selve tekstlæringen tante Berit har bitt seg merke i. Det er en selvfølge at du har lært deg teksten! Eller er det det? Og la ikke tante Berit merke til at du snublet i noen ord i første akt, og at du glemte halve monologen i siste scene og måtte finne på en helt ny tekst?

Puggevaner 

Jeg har undervist teaterstudenter ved ulike teaterskoler i Norge i stemmebruk, tekstformidling og Shakespeare i nærmere 15 år. Mange av studentene jeg har truffet synes det er vanskelig å lære seg replikker, og det er ikke uvanlig å “pugge” tekst uten helt å forstå den. De mumler gjerne replikker uten adekvat pust og artikulasjon, og tenker at god stemmebruk er noe de eventuelt kan få på plass senere. Jeg hører studenter si at de ikke kan lære replikkene før de vet hva de skal gjøre på scenen samtidig som de sier dem. Men et scenisk arrangement faller ofte ikke på plass før langt inn i prøveperioden.

Det er også vanlig å lære replikkene med egne ord for så å lære dem «ordentlig» etterhvert. Dette er en metode for å komme raskt “ut på gulvet”, og kan være nyttig i en periode. Men det å virkelig ta eierskap til rollens ord tar lengre tid enn kun å huske dem. Og vanene du legger deg til ved å bruke egne ord på prøver, eller mens du mumlende terper på replikkene, kan være vanskelige å bli kvitt. 

Jeg spurte tre erfarne skuespillere, Trine Wiggen, Heidi Gjermundsen Broch og Jan Sælid, om deres arbeid med tekst. På spørsmål om hvor viktig det var å lære replikkene ordrett og når de var tekstfrie, svarte alle tre nærmest det samme: Til de fleste prosjekter må teksten læres presist, og alle forsøker å kunne replikkene sine utenat til første prøve “på gulvet”! Intervjuene med dem kan leses i sin helhet her.

Hva skal man gjøre da? Er det mulig å lære teksten tidlig i prøveprosessen uten å bare gjenta den igjen og igjen til den sitter? Ja, det er nettopp det jeg vil forsøke å vise deg i denne artikkelen. 

Hvis du skal gjøre som de profesjonelle og komme “tekstfri” til første prøvedag, foreslår jeg at du lærer replikkene ved å jobbe aktivt med dem, både med kropp, stemme og hode. Forsøk å lære en velskrevet monolog med metodene under. Ha oppreist holdning, så pusten kommer dypt ned i kroppen og snakk tydelig. Jeg tror du vil oppdage at læringen blir del av arbeidet med både rolle og formidling, og at ordene fester seg… før du vet ordet av det! 

Fra forestillingen Caligula 2.0 av Rolf Alme, 2024

Forstå hva du sier

Kan skuespilleren nå publikum med noe de selv ikke har forstått? Hvis publikum ikke hører deg, handler det ikke nødvendigvis om volum, men at de ikke har forstått deg. Har du selv skjønt det du sier? Du må forstå alle ord og uttrykk, ikke bare sånn cirka eller ut ifra sammenhengen. Med mindre du snakker til deg selv (og kanskje også da), snakker vi for å påvirke omverdenen - vi vil noe med ordene våre og må forstå dem for å kunne bruke dem. Du må selvfølgelig også forstå de andres replikker like godt som karakteren din forstår dem, hvordan skal du ellers kunne lytte og reagere organisk? Arbeidet med å forstå vil hjelpe arbeidet med å huske. 

Vi lærer om karakterens virkelighet ut ifra ord og uttrykk, ikke bare omstendighetene. Shakespeare er ikke lett å tolke, men la oss likevel prøve oss på et utdrag fra en Macbeth-monolog, hvor han vurderer om han skal drepe Kong Duncan eller ikke. Det er kanskje flere tolkningsmuligheter her, men du må ta et spesifikt valg. Hvis tolkningen din er generell, blir også spillet ditt generelt.

Hvis det var gjort når det er gjort, da var det

best at det straks ble gjort. Hvis mordet kunne 

slå følgene i hjel, og hvis hans død 

vil bli vår lykke - dersom allting var 

et enkelt dolkestøt og dermed slutt, 

og ikke noe mer hendte her 

på dette jordelivs smale strand, da brød vi 

oss lite om det liv som kommer etter. 

Men slike gjerninger får alltid dommen 

i dette liv. 

 Macbeth, akt I, scene VII

Macbeth er usikker på det vil være nok med ett mord for å oppnå kongemakt, men hvis han skal drepe er det best å bli ferdig med det så fort som mulig. Han er redd for konsekvensene av mordet i dette livet, selv om det er kort (en smal strand). Hva er disse konsekvensene? Dolk som drapsvåpen dukker for første gang opp i bevisstheten hans. Vi skjønner også at han tror på et liv etter døden og at han er villig til å ta straffen (sone i helvete til evig tid), hvis han får belønning i dette livet.. Han tviler ikke på at det finnes en gud, en himmel og et helvete. Når vi kommer dypere inn i stykket vil vi også se at livet etter døden betyr alt for ham -  så når han sier han ikke bryr seg om det livet som kommer etter, forsøker han kanskje å overbevise seg selv? 

I siste setning er det som han husker en hendelse hvor et mord er blitt straffet. Han har nettopp erfart at noen andre som har prøvd å ta tronen er blitt henrettet (Thanen av Cawdor). 

Lær teksten ordrett 

Den siste replikken har jeg funnet på. Men jeg opplever at uerfarne skuespillere er reddere for å bli «tatt på å ikke være ekte», enn å være tro mot dramatikerens ord og å snakke tydelig. Men det som føles ekte og riktig for skuespilleren, kan fremstå som for privat, smått og utydelig ute i salen. Hvem spiller vi for som skuespillere? Oss selv? Det fremstår for meg som at teater de siste 20 årene har hatt en økende grad av fokus på rollens fysiske og emosjonelle liv, som kan være fint. Alt er blitt mer “nedpå”, kanskje inspirert av film eller som en motreaksjon til Fjernsynsteateret på NRK (1959-1991)? Men har vi gått litt langt i å nedprioritere å bruke og hente fra tekstens språk og form? 

Ta et øyeblikk og tenk på ord og uttrykk du bruker i det daglige. Hvor kommer de fra? Foreldrene dine? Kanskje venner, film og tv, sosiale medier? Språket vårt er fullt av bilder og metaforer. De forteller oss noe om din geografiske og kulturelle bakgrunn og tilhørighet, alder, erfaringer og hvem du er. Og avhengig av hvem du snakker med, følelsene dine og situasjonen, endrer du ikke bare ord, men også lengden på setningene dine og om du snakker med god flyt eller mer stotrende. Enhver kan plutselig bli poetisk i øyeblikk av stor sorg eller glede. 

På samme måte gjelder dette karakterene i et stykke. Språk, lengden på tankene, poetiske virkemidler, tegnsetting og linjeskift er en del av tekstens “form”, og formen er en del av rollen.  En god dikter eller dramatiker vil finne en form som passer den som snakker. Lær deg teksten akkurat slik den står skrevet. Det tar lengre tid å av-lære seg feil tekst enn å lære den riktig i utgangspunktet. Få ordene inn i artikulasjonsmusklene dine tidlig. Det er virkelig vanskelig å være tilstede i øyeblikket når du snubler i ordenene dine på scenen… Pass på de små ordene. «Men», «og», «for» er eksempelvis lette å blande, men gir teksten som følger ulike betydninger. Forskjellige ord har ulik effekt på oss. 

Skuespiller og høyskolelektor Elisabeth Dahl opplever at uerfarne skuespillere er reddere for å bli «tatt på å ikke være ekte», enn å være tro mot dramatikerens ord og å snakke tydelig.

Se på Macbeth-utdraget igjen. I originalen sier Macbeth «assassination», ikke “murder”. Assassination er et vanskeligere ord å si: Shakespeare prøver å tvinge deg til å ta deg bedre tid fordi det er vanskelig for Macbeth å si. Han er ikke klar for å kalle seg selv «morder». Det skaper også større avstand til handlingen enn “mord”.  Alle S-lydene kan gi en følelse av noe som kryper og slanger seg, som ordet «Slytherin» eller «Snape» eller «snik»… 

• Utforsk hva lydene i språket gir til innholdet ved å bare si konsonantene og så bare vokalene i monologen. Husk å puste og ikke vær redd for å forlenge lydene. Gå så umiddelbart over i å snakke monologen ut til et punkt i rommet. Hva gir det? 

Du vil få trent artikulasjonen din, kjenne at lydene i ordene gir en følelse av innholdet og du vil ta eierskap til teksten - og begynne å huske den. 

Lær replikkene tanke for tanke, ikke ord for ord 

Tankene våre er sjeldent ferdigformulerte inne i hodene våre, de formuleres mens vi snakker og ut ifra det som nettopp har skjedd. En tanke/setning “føder” den neste, de bygger på hverandre. Snakk teksten høyt, setning for setning. Forsøk å forstå hvordan tankene/setningene henger sammen logisk. Hvorfor kommer en setning etter den forrige? Hva er det i det som har blitt sagt eller gjort som “føder” nettopp de ordene? Hvis du glemmer en bestemt setning gjentatte ganger, har du antageligvis ikke skjønt på hvilken måte denne er en bro mellom to andre setninger. Hukommelsen stimuleres ved å få tak i sammenhenger og ved at du tenker og problematiserer rundt det du sier. 

En tanke er vanligvis sammenfallende med en setning, og avsluttes med et punktum, et spørsmålstegn eller utropstegn. De andre tegnene markerer at tanken skifter retning. I Macbeth-utdraget er det kun tre tanker. Det kan være fristende å dele opp den andre tanken, men denne lange setningen kan oppsummeres som «Jeg kan ta straffen for drapet etter døden hvis det går bra i dette livet». En tanke er en reise med mange oppdagelser! Hvis du hakker opp en tekst i for mange tanker (og pauser)  blir det vanskelig å følge deg. Tren på å holde fysisk og vokal energi gjennom lange tanker og samtidig få teksten inn i kroppen (og hodet) ved å gå mens du snakker monologen. 

• Marker tankeskiftene i manus med en skråstrek. Snakk setning for setning mens du går i rommet. Hold tempo oppe og se frem om mulig, stopp kun opp for å skifte retning ved ny setning/tanke (ved punktum, spørsmålstegn og utropstegn), men skift retning i fart på tegn som komma, kolon, bindestrek og semikolon. 

Lær ved å snakke teksten høyt

Vi snakker for å påvirke de vi snakker til, men vi blir også påvirket av det vi selv sier! Det er ofte først når du har satt ord på hvordan du har det, at du virkelig begynner å kjenne hvordan du har det. Du kan få karakterens følelser “gratis” ved å lytte til deg selv snakke. Å snakke høyt stimulerer også hukommelsen din og teksten vil feste seg - nærmest som musikk! Når du har med deg pusten din og er fokusert, får du ikke bare tilgang til rollens tankeprosess og følelsesliv: du må også puste rollens pust. Du vil kjenne hvor det er logisk å puste og bygge opp den stemmestøtten replikkene krever. 

• Sitt eller stå med oppreist holdning så pusten kan komme dypt ned i kroppen. Pust inn mens du rolig ser på de første ordene av monologen din. Snakk så disse ordene tydelig ut til et punkt litt over øyehøyde. Pust inn og se på de neste ordene, løft blikket og snakk disse ut i rommet. Om du ikke klarer mer enn et par ord av gangen er det helt greit! Når du er gjennom teksten, begynn på nytt og se om du kan løfte opp litt flere ord. Gå gjennom flere ganger. Det er viktig å gi deg selv tid til å puste og snakke ut og samtidig lytte til det du sier. Ikke tenk at du skal pugge. Snart kan du ta inn og løfte en hel setning av gangen. Pause. Kom tilbake til teksten litt senere og prøv igjen. Prøv gjerne med en partner i dialog. Vær tilstede og lytt med øyne og ører, ikke se på egen tekst mens partner snakker.
• Hvisk replikkene dine, som til en intim venn. Dette er en veldig fin øvelse for å komme nærmere ordene og følelsene til karakterene og ta bort overspill.
• Legg deg ned på gulvet i en komfortabel stilling i et rolig rom. Kjenn at magen slipper utover og brystkassen utvider seg horisontalt når du puster inn. Se på de første ordene eller første setning i teksten. Snakk ordene rolig og høyt flere ganger. Ta deg god tid til å tenke, til å føle, til å sanse bildene, lydene, luktene som ordene bringer fra minner eller fantasi. Lukk gjerne øynene, gjenta flere ganger, før du går videre til neste tekstbit eller setning. Når du er gjennom, reis deg rolig opp, forsøk å ta med den dype pusten og snakk samme tekst ut i rommet. Hver gang du gjør denne øvelsen vil du oppleve noe nytt og knytte deg dypere til de ulike lagene i teksten. 

Det kan føles enklere å lære replikker litt som da du lærte gangetabellen og engelske gloser på barneskolen. Kanskje virker det omfattende å sette av tid og rom til å være aktiv med teksten og jobbe med forståelse, kropp, stemmebruk og artikulasjon så tidlig i prosessen. Men jeg tror teksten vil feste seg raskere og bedre, og at det vil være et mer givende arbeid for deg. Du vil være friere til å bidra, utforske og oppdage nye ting i prøveprosessen, ha lettere tilgang på god stemmebruk og artikulasjon  - og i sum spare tid. Du vil gjøre rollens ord til dine, fremfor å gjøre dine ord til rollens. 

Kanskje vil tante Berit bli imponert over mer enn bare hukommelsen din også…