«AMATØR!» Den velrenommerte regissøren ropte a-ordet så det ljomet gjennom teateret. Vi skjønte alle at han siktet til Veronica, klassens distré vims som nettopp hadde ødelagt den viktige scenen vi så desperat forsøkte å få ferdig. Veronica kunne nemlig ikke teksten sin, og dette hadde nå fått regissørens berømte beger til å renne over... 

På scenen rundt Veronica stod vi; en gjeng ferske skuespillerstudenter på vei inn i det profesjonelle livet, som for første gang skulle få kjenne på hva en autoritær regissør med kaffeånde og markeringsbehov kunne være. «Hva er det du holder på med? Hæ? HÆ!? Ikke lytter du til motspilleren din, ikke kommer du tidsnok til prøven og ikke kan du teksten din!? DET ER PREMIERE OM TO DAGER! Skjerp deg, eller stikk! 

Jævla amatør…» Også ble det stille. 

Helt stille. 

Regissøren kremtet forsiktig, dro en hånd gjennom håret og sukket tungt før han sakte gikk og satte seg på plassen sin der ute i den mørke salen. Veronica stod med gråten i halsen, mens vi andre tenkte på hvor mye vi ønsket oss et hull vi kunne hoppe ned i for å forsvinne raskest mulig fra hele situasjonen. 

«JA!?» Vi skvatt som redde harer da regissøren til slutt brølte fra salen. «Hva er det jeg venter på!? Kom igjen da for faen! Spill! Gi meg litt tilfredsstillende skuespillerkunst her, eller er det kanskje for mye å be om!?» Det var så man kunne høre en flue fise. Også, like etterpå, kom kaffeånden. Som lyden etter et jagerfly, eller torden etter lyn, kom den smygende nøyaktig to sekunder etter talen og bredte seg utover scenen som et tungt og kvalmt teppe. 

Tilbake på scenen stod vi, en gjeng skrekkslagne skuespillerstudenter, som med frykt i øynene skulle fortsette prøven, i håp om å skape det regissøren refererte til som «tilfredsstillende skuespillerkunst». Jeg kan fortelle at vi aldri hadde vært lengre unna å klare nettopp det …

I dag er det flere år siden denne hendelsen og livet har gått videre. Både for regissøren med kaffeånden, klassen og for meg. Jeg fullførte utdanningen samme året og fikk min etterlengtede bachelor i skuespillerteknikk hos Westerdals Oslo Act og har vært så heldig å få leve av scenekunsten siden. Både som skuespiller, regissør og dramatiker.

Jeg har blitt det de kaller «profesjonell – en person som har gjort noe til sin levevei». Jeg har fått jobbe på tunge institusjonsteatre med dyktige og inspirerende folk rundt meg på alle kanter, jeg har fått gjøre film og TV med fantastiske kollegaer og jeg har vært med å starte og drive to teaterkompanier med noen av de beste folka jeg vet om. Men i tillegg til alt dette «profesjonelle arbeidet» har jeg vært så heldig at jeg har fått lov til å jobbe med såkalte «amatørproduksjoner» av ulik grad. Både som skuespiller, regissør og dramatiker. Og det er nettopp disse samarbeidene og hva de har gjort med meg som gjør at jeg stadig vekk tenker tilbake på episoden fra studietida, mellom Veronica og den frådende regissøren.

For det første tenker jeg at enkelte kommunikasjonsmetoder ikke er like velegnet for en regissør i dag, som det de var på 60-tallet. Jeg tenker også at regissører som bruker utestemme inne og som tyr til hersketeknikk er direkte usexy. Jo, også tenker jeg at tannpuss, Fisherman's Friend og generelt god munnhygiene er viktig i vårt fag, all den tid vi samarbeider tett med andre mennesker. 

Men fremfor alt så tenker jeg at ordet «amatør» i denne situasjonen ikke bare er helt feil bruk av begrepet og totalt misvisende, men også er med på å opprettholde fordommene mot et helt felt: Amatørteaterfeltet. En avgjørende og viktig hjørnestein i teater-Norge jeg selv har gjenoppdaget og blitt så fryktelig glad. 

Ok, jeg skjønner greia. Det er enorme kvalitetsforskjeller på «Hedda Gabler» hos «Nationaltheatret» og «Langt inni skauen amatørteater». Selvfølgelig er det det. Så ærlig må vi være. Og det blir liksom aldri helt Broadway når «Middels by i Norge barne- og ungdomsteater» setter opp «The Sound of Music», selv om lokalavisa dagen etter kan melde at: «Middels by i Norge barne- og ungdomsteater har gjort det igjen! Denne gangen like bra som Broadway!». Men ordet «amatør» trenger ikke å bli brukt som skjellsord og puttet i samme ordsekk som «dårlig», «håpløs» og «idiot» av den grunn, virkelig ikke. For er det en ting jeg har erfart så er det at det nemlig er langt fra sannheten.

Den store forskjellen på amatørteater-Norge og det profesjonelle etablissementet er at man jobber med helt forskjellige fortegn. Joda, man jobber med helt forskjellige dollartegn også, men greit nok… For der institusjonene og det frie feltet skal og må flagge kunstnerisk kvalitet som sin høyeste fane, opererer amatørteaterfeltet etter helt andre og mye mer varierte rettesnorer. Nå sier jeg ikke at amatørteater-Norge er helt blottet for kunstneriske ambisjoner, tvert imot, men for veldig mange amatørgrupper drives prosjektene framover av mange og andre faktorer enn kunstnerisk kvalitet, i hvert fall som sitt øverste tegn. 

For noen kan det viktigste for prosjektet for eksempel være at «alle skal med». For andre kan det være «at i år skal vi selge flest mulig billetter!». Noen grupper kan til og med sette seg hårete mål som at «i år skal vi bli like bra som Broadway! Og vi skal til og med leie inn profesjonelle skuespillere til hovedrollene!» 

For store drømmer, mål og ambisjoner skaper engasjement, samhold og glede som ikke lar seg måle i kroner og øre. Og om disse ambisjonene ikke alltid er knyttet til å lage stor scenekunst, så er ikke det så farlig. For det er nettopp her, i engasjementets tjeneste, at man allikevel kan nå det ultimate målet: At det kan føles som om man har klart å skape et stort øyeblikks scenekunst sammen. Et stort øyeblikks scenekunst som fortjener et publikum langt utover bygdas og regionens grenser, ja kanskje til og med utover landets grenser for den saks skyld! 

Og det er dette enorme engasjementet, samholdet og gleden jeg finner så utrolig tiltrekkende. Det kan være inspirerende og lærerikt for mang en profesjonell utøver å bevitne energien et slikt prosjekt bærer med seg. Den berømte følelsen av å ha oppnådd noe helt unikt sammen. Denne gode følelsen av samhold, engasjement og glede kan ofte være sterkere og bredere forankret i amatørfeltet enn hos mange av de profesjonelle institusjonene, som leverer produksjon etter produksjon på løpende bånd. For ikke før man har hatt premiere på forestilling nummer én, begynner man leseprøver på forestilling nummer to. Deretter skal scenen ryddes fordi det skal være leseprøve på neste års storsatsning og forresten; Husk at vi må avslutte prøven kl 14:00 i dag, for vi spilte jo doble forestillinger i helga og må jobbe kortere dager denne uka. 

Denne altoppslukende energien amatørfeltet bærer med seg skal man verne om og hjelpe så langt det lar seg gjøre, for den er viktig, riktig og i ytterste konsekvens redder den liv. Faktisk. Jeg har selv sett det, opptil flere ganger. Dette vet selvfølgelig politikerne, og det er derfor vi også i Norge har en bred politisk enighet om at frivillig organisasjonsarbeid er viktig og bra, og innenfor scenekunsten og teateret er dette heller intet unntak.

Sært barn har mange navn; Amatør. Ufaglært. Dilettant. Selvlært. Grønnskolling. Uprofesjonell, og sånn fortsetter det … Men ordet amatør beskriver først og fremst en person som elsker det den gjør. En person som dyrker sin kunst, vitenskap eller idrett uten å leve av det. Som med engasjement, liv og lyst går på for å være med på noe som kan oppleves som større enn seg selv. Om man er del av en stor eller liten produksjon, om man jobber for seg selv eller sammen med andre, om man står på eller bak scenen, uansett hva drivkraften måtte være, så utfører man de oppgaver man blir satt til med liv og lyst fordi det kjennes viktig og bra.

En amatør. Det var akkurat hva Veronica var. Det var akkurat hva vi alle var, da vi stod der i svarte klær og skulle lære oss «tilfredsstillende skuespillerkunst». For all den tid vi var studenter og ikke hadde tjent ei krone på profesjonen vår enda, var vi, by fact, «amatører». Vi elsket det vi gjorde. 

Jeg tror mange amatørgrupper nyter godt av samarbeid med profesjonelle aktører. Det kan være fint med hjelp og inspirasjon utenfra. Noen som kan dra lasset og motivere og engasjere. Noen som vet hva de gjør. Noen som bringer inn tanker man selv ikke hadde tenkt på. Så mener jeg samtidig at alle profesjonelle scenekunstnere bør ta på seg oppdrag i amatørteaterfeltet om sjansen byr seg. For vi har alle godt av å bli påminnet amatørteaterets enorme drivkraft i ny og ne. Få jobbe med folk som elsker det de gjør og som gir uttrykk for det - hver dag. 

For den dagen vi slutter å elske det vi gjør og det blir viktigere å dra hjem kl 14:00 enn å komme i mål med det vi vil lage, kan vi like så godt slutte helt.