Det finnes flere ulike måter for scenekunstnere å forholde seg til publikumet sitt på. Tenk over hvilke forestillinger du husker godt flere år senere. Hvorfor husker du disse? Hvordan påvirket de deg, og hvorfor? Sånne spørsmål kan være hjelpsomme når man skal lage forestilling selv - hvem er mottaker av arbeidet ditt og hva ønsker du at publikumet skal sitte igjen med i etterkant? Det finnes flere måter å arbeide med publikums opplevelse av kunsten din, et alternativ er å invitere publikum inn allerede i den kreative prosessen. 

Visninger med publikum 

Mange kunstnere velger å invitere inn publikum i ulike faser av prosjektjobbingen i form av arbeidsvisninger eller prøveforestillinger. Jeg har arbeidet med flere produksjoner som retter seg mot et ungt publikum og som inkluderer ett eller flere elementer av interaktivitet. Det kan være utfordrende å få publikum opp på scenen, og prøveforestillinger har vist seg å være en utrolig effektiv måte å finne ut av hva som fungerer godt for målgruppen. Det vil både gi deg en sjanse til å se hvordan publikum oppfører seg, og det vil gi utøverne en sjanse til å prøve ut hvordan det faktisk er med publikum til stede. Selv har jeg hatt gode erfaringer med dette både i produksjoner for barn og unge så vel som for voksne - ofte har det gitt spennende utslag på den kunstneriske utformingen av prosjektet og verdifull informasjon om hvordan arbeidet kommuniserer med publikum.

Fra Noise Control: Foto Eirik Ruud

Dersom du forsøker noe helt nytt i arbeidet ditt kan det være særlig nyttig med publikumsprøver. Kanskje er det første gang du skal lage koreografi som er utendørs, eller første gang du skal lage noe for babyer. I ett av mine tidligere arbeider, «Noise Control» (Bø/Johnsen), inviterte vi til en arbeidsvisning fordi vi ville at publikum skulle røre seg rundt i rommet mens danserne stod på anviste plasser. Vi visste ikke hvordan dette skulle fungere, men fikk mye nyttig informasjon gjennom prøvevisningen, særlig i forhold til betydningen av blikk. Én av danserne hadde sett mye på publikum mens hun danset, og dette hadde en enorm effekt på hvor komfortable publikum følte seg i rommet. Jeg var selv mest opptatt av bevegelsene og koreografien, og først etter publikumsprøven skjønte jeg hvor mye min fremtoning påvirket publikumsopplevelsen, og dermed også hvordan de beveget seg i rommet. Denne tilbakemeldingen husker jeg veldig godt, fordi det endret fokuset i forestillingen – det gikk fra at vi snakket med danserne om rent tekniske detaljer til at vi fokuserte mer på utstråling, blikk-kontakt, kroppsspråk og holdningen til utøverne. Av og til kan det være detaljer i arbeidet som du ikke har tenkt over, men som viser seg å ha stor effekt når du prøver det fremfor et publikum. Jeg vil derfor anbefale på det sterkeste å bruke publikumsprøver underveis i arbeidet, særlig dersom du prøver ut nye konsepter eller ideer som du kanskje er litt usikker på. Publikumsvisninger kan man ha både tidlig og sent i prosessen, men det er lurt å gjøre det når du har noe konkret du ønsker å prøve ut, der du tror at det vil hjelpe å ha publikum inne. 

Tilbakemeldinger - de du vil ha og de du vil unngå

Tilbakemeldinger kan være utrolig hjelpsomme, men ikke alltid - kanskje får du tilbakemeldinger på elementer som du egentlig ikke ønsker å endre. Det er verdt å merke seg at alle tilbakemeldinger ikke nødvendigvis er gode tilbakemeldinger. Min kollega, danser og koreograf Liv Hanne Haugen, pleier å si at det er viktig å tenke på hva du faktisk vil ha tilbakemeldinger på – «Du vil ikke kaste deg til ørna, der alle områder er fritt vilt». Jeg har opplevd at for mange uspesifiserte tilbakemeldinger faktisk kan være ødeleggende for den kunstneriske prosessen. Dersom du inviterer inn publikum på ulike tidspunkt i arbeidsprosessen vil jeg derfor anbefale å være tydelig på hva du ønsker tilbakemeldinger på – hvilke elementer er det du trenger å vite mer om? Elementene du egentlig ikke er interessert i å høre andres meninger om trenger du heller ikke få tilbakemeldinger på. Det er også fint å huske på at publikum kan ha forskjellig smak, så kanskje du vil få sprikende tilbakemeldinger der noen likte noe som noen andre virkelig ikke likte. I bunn og grunn er det aller viktigst at du stoler på din egen intuisjon og at du har en klar kunstnerisk idé som du føler at du kan stå bak. Tilbakemeldinger fra publikum kan gi deg en indikasjon på hva som fungerer eller ikke, men det er absolutt ikke en fasit!

Publikum i rommet

Det er ulike måter å kommunisere med publikum på - der arbeidsvisninger kan være effektive verktøy for å få konkrete tilbakemeldinger, finnes det også mange indirekte måter som koreografen kommuniserer med publikum på. Valg av tittel på verket og det du skriver om verket i forkant er viktige elementer som det kan være verdt å legge arbeid inn i. Det er publikums første møte med arbeidet ditt. Scenerommet i seg selv kan også kommunisere noe til publikum, og det vil jeg gå i dybden på i dette avsnittet.

Fra Lyden av stillhet. Foto: Jamie M Bivard

I et tradisjonelt scenerom er det vanlig at publikum sitter vendt mot scenen, at arbeidet har én front og at alle i publikum ser det fra samme vinkel. Når du er i en skapende prosess kan det være fint å leke litt med ulike ideer om hvor publikum skal være i rommet - det kan skape spennende utfordringer å endre litt på plasseringen av publikum, og kanskje fører det til at de som ser på blir inkludert på en litt annen måte i arbeidet ditt. I prosjektet «Lyden av stillhet» (Bø/Ulvestad/Barlindhaug) plasserte vi publikum på tre ulike fronter i rommet slik at alle fikk se forskjellige sider av arbeidet. Dette gjorde også at publikum kom tettere på utøverne og vi måtte tenke litt annerledes på måten vi koreograferte på. Bevegelsene vi lagde måtte fungere også for publikum som skulle sitte på siden av scenen, det er for eksempel ugunstig å koreografere alt materialet med én front når publikum sitter på tre sider, for da vil mange bare se bakhodet til utøverne. Publikum ble nesten en del av verket, de omringet scenerommet og skapte en mer «uformell» stemning som passet godt med resten av forestillingen. I «Lyden av Stillhet» var all teknikk synliggjort for publikum, alle ledninger lå på scenen, datamaskinen og programmeringen som Gaute Barlindhaug brukte var synlig for publikum - dette passet godt med den uformelle stemningen blant publikum. 

Fra Lyden av stillhet. Foto: Jamie M Bivard

Det finnes mange måter å leke med publikumsoppsettet på når man skal lage forestilling, kanskje kan de bevege seg rundt, eller flytte plasser underveis? Det er nyttig å vurdere hva slike endringer vil medføre for arbeidet ditt - hvordan vil publikums inkludering på ulike vis påvirke forestillingen du lager? I forestillingen «Den Dansende Veggen» jobbet vi med et yngre publikum (3-6 år), og jeg ville integrere publikum i forestillingen. Vi prøvde ulike versjoner og landet på en vandrende forestilling der både publikum og utøvere bevegde seg rundt i lokalet og danset på ulike steder. Vi startet først med at alle satt i ro, og skapte deretter en hinderløype med danserne der barna fikk klatre over og under dem på vei til neste «stasjon». Hinderløypen var en effektiv måte å få barna til å bli med i dansen og å bli med på vandringen, og det skapte også en slags tillit mellom utøverne og publikum som var utrolig fin å se på. Det er lurt å bruke litt tid på å vurdere hvem som er mottaker av arbeidet ditt, hva du ønsker at de skal kjenne på i møte med det du har laget, og om det finnes noen strukturelle grep du kan ta i utformingen av scenerommet som kan hjelpe deg med disse valgene. 

Fra Den Dansende Kroppen. Foto: Mathilde Torsøe Nordlys

Publikum kommer og går 

Da jeg tok mastergraden min i visuell kunst på Iceland University of the Arts fikk jeg bedre kjennskap til utstillingsformatet i museum og kombinerte det med mitt tidligere arbeid som danser og koreograf. Resultatet er en forkjærlighet for mer performance-rettet arbeid. I verket «Skorða/Styrkur» var jeg plassert midt i rommet, liggende på magen under en haug med totalt 500 kg leire og arbeidet kontinuerlig i 2 timer med å forsøke å komme meg ut fra haugen ved hjelp av armene. Publikum kom og gikk underveis, og til tider fremførte jeg for et helt tomt rom. Det var spennende og motiverende å ikke vite hvor mange som var i rommet, eller når det eventuelt kunne komme noen inn. Flere uttrykte sympati for situasjonen jeg var i og fremføringen traff mange - jeg lurer på om det kan ha med nærheten til publikum å gjøre? På en av forestillingsdagene var det én person som satt sammen med meg i 1,5 time – jeg kunne høre at han satt der og så på meg, og med jevne mellomrom kom han med oppmuntrende ord: «du klarer det», «kom igjen». Selv om det til tider faktisk bare var denne ene personen i publikum som jeg aldri fikk sett, så hadde vi to en helt tydelig kommunikasjon oss imellom, en spenning jeg aldri hadde kjent på tidligere mellom utøver og publikum. Kanskje var det fordi publikummeren satt så nært, at det ble som om vi to snakket med hverandre? Eller fordi han satt der så lenge, at innsatsen han la ned i det gjorde at han ble en del av verket? For hva skjer egentlig med kommunikasjonen mellom publikum og utøver når det er opp til publikum å selv velge hva de vil se og hvor lenge de vil se på det? Min opplevelse er at det kan være interessant gi publikum friheten og ansvaret for sin egen opplevelse, eller ihvertfall å utfordre seg selv til å prøve ut alternative måter å arbeide med publikum på i forestillingen. 

Fra Skorda Styrkur. Foto: Patrik Ontkovic

Husk å være leken! 

For meg som kunstner har erfaringer med å utforske publikums plassering og bevegelse i scenerommet vært en kilde til stadig ny inspirasjon. Jeg finner glede i å tenke på både hvordan jeg selv skal bevege meg i rommet og hvordan publikum skal inviteres på ulike vis til å bevege seg. Utformingen av scenerommet kan ha betydning for hvordan publikum opplever at de er involvert i det de ser. Kanskje er det lettere å la seg rive med når en kan bevege seg hvor en vil og oppleve det en ser på sine egne premisser? Uansett hva du velger så er det viktig å ha tenkt igjennom ulike løsninger, kanskje går en glipp av kjempespennende møter dersom en automatisk går for det mer tradisjonelle scenerommet?

Alt kunstnerisk arbeid søker etter å kommunisere noe til publikum, og det er spennende å reflektere litt over hvordan publikum på ulike måter faktisk kan påvirke både utviklingen og fremføringen av et prosjekt. Du gjør mange valg i møte med publikum; om det er å invitere til prøvevisninger, valg av tittel eller det du skriver om verket ditt i forkant - alle disse elementene er viktige og hjelpsomme verktøy som du som kunstner kan benytte deg av. Bevissthet rundt ulike måter å “snakke” med publikum på kan være både hjelpsomt og inspirerende og jeg anbefaler på det sterkeste å være litt leken i møte med de som skal se på arbeidet ditt!