Jeg er koreograf, og utøverne mine kan ha et liv eller en relasjon eller en framtoning som inspirerer meg. De er sjeldent trente dansere. Utøverne er seg selv og representerer seg selv. Nettopp derfor er det bare akkurat de som i akkurat den forestillingen kan gjøre akkurat den koreografien. Dette er måten jeg tenker mangfoldsarbeid på.

Som felt har vi i scenekunsten fortsatt en lang vei å gå når det gjelder mangfold og representasjon. Min bror, Erik Victor Johnsen - som har en funksjonsnedsettelse og er på autismespekteret - er fagutdannet innen teater. De seneste årene har vi laget prosjekter sammen og i denne teksten vil jeg, med utgangspunkt i samarbeidet med Erik, belyse muligheter og gevinster som ligger i denne typen scenekunst.

Scenekunstens unike posisjon

En minoritetsgruppe som er underrepresentert i scenekunstfeltet er utøvere med funksjonsnedsettelser. Når funksjonshemmede er representert i media og kultur fremstilles de ofte ensidig, enten som helt eller som offer. Balansekunst.no beskriver situasjonen i norsk kulturliv slik: «Funksjonshemmede er underrepresentert i norsk kulturliv. Rapporten Tilgjengelige Kunstnerskap? (2023) forteller at kunstnere med funksjonsnedsettelse opplever en nærmest normalisert ekskludering i kunstfeltet, der verken kunstutdanninger eller institusjoner har god nok tilgjengelighet og mulighet for tilrettelegging. Manglende kunnskap og interesse for kunst av personer med normbrytende funksjonsvariasjoner preger utfordringsbildet.»

Foto: Simen Dieserud

I mitt samarbeid med min bror har jeg ofte fått spørsmål som retter seg mot hans evne til å vurdere hva han selv er med på, og hvorvidt han selv ønsker det. Disse spørsmålene i seg selv kan være en barriere for mangfoldig deltakelse i scenekunsten. Vi som jobber med scenekunst er i en unik posisjon til å være med og skape endring også i resten av samfunnet. Representativ og mangfoldig scenekunst skaper rollemodeller, og et mangfold av perspektiv og stemmer kan inspirere, og lære oss ting om både oss selv og omverdenen. Det å omgi oss med mennesker som ikke er helt like oss selv kan være lærerikt og inspirerende, og det kan også utfordre oss. Jeg er sikker på at det gjør oss både smartere og mer empatiske.

Gjensidig avhengig

I mitt samarbeid med Erik opplever jeg at vi er gjensidig avhengig av hverandre for å lage prosjektene våre. Det er Erik sine lyster, interesser, og hans driv hele prosjektet baserer seg på og er avhengig av, og det er jeg som har mulighet til å realisere det. På denne måten er vi begge medvirkende til at prosjektet er mulig. The Erik Show er vårt siste prosjekt. Her inviterer Erik kjendiser som gjester inn i sin forestilling som dansepartnere. I dette prosjektet består min rolle som koreograf også av å være en redaktør og muliggjører som setter Eriks initiativ og ideer i en større sammenheng, og jeg har ingen egen agenda for å fremme konkrete og aktuelle tematikker som jeg personlig er opptatt av. I The Erik Show er det verken Erik eller kjendisgjestene vi inviterer til showet som i seg selv er i fokus, men det er selve møtet mellom disse to som er av betydning. På den måten motarbeider vi trangen til å kategorisere noen som enten det ene eller det andre, for eksempel helt eller offer, slik som rapporten “Tilgjengelig kunstnerskap” beskriver. Det å koke ting ned til å handle om det mellommenneskelige møtet mellom personer kan gjøre at kategoriseringen vi hele tiden holder på med når vi møter mennesker blir mindre framtredende der og da, og det kan videre lære oss å se forbi kategorier når de ikke er nyttige.

En utfordring og en styrke

Siden Erik er skolert innenfor scenekunstfaget har han allerede kunnskapen - og ikke minst de personlige egenskapene - som gjør at han som utøver kan kaste seg ut i mange av de konseptuelle øvelsene og improvisasjonsrammene jeg som koreograf presenterer for han. Som koreograf har jeg som metode ofte tatt utgangspunkt i hver enkelt utøver for å skreddersy bevegelsesoppgaver. Det gjør jeg også i arbeidet med Erik. Selv om dette er en kjent måte for meg å arbeide på, så utfordrer samarbeidet mitt med Erik meg til å utvikle metoden videre. Erik er vant til å møte utfordringer på en annen måte enn meg, og har løsninger som er annerledes enn mine. Jeg opplever han som en kreativ problemløser, hvor han tar i bruk andre typer verktøy enn de som er åpenbare for meg. Dette viser seg i dansen hans.

Foto: Simen Dieserud

Når jeg jobber med Erik som medskapende utøver er det avgjørende at jeg er årvåken for det han tilbyr meg. Jeg ønsker å fremheve det som er iboende i ham. Jeg vil plukke opp det spontane som oppstår underveis, og forsøke å synliggjøre det. Noen øyeblikk er veldig korte, og det nytter ikke å forsøke å få dem til å vare. Ofte vil en utøver gjenkjenne verdifulle sceniske øyeblikk, og forsøke å ivareta og forlenge disse. Eriks dynamikk er annerledes og kan virke uorganisk for meg. For meg oppleves den ofte hurtig og sporadisk, så her gjelder det å henge med i svingene, og å hoppe på hans momentum. Jeg tenker ofte på at jeg vil unngå å la meg rive for langt med av hans ideer, og spinne videre på dem utover det som han egentlig har interesse for. Jeg vil passe på å ikke tillegge ham interesser som han egentlig ikke har. Jeg jobber kontinuerlig med å plukke opp Erik sine initiativ, der det er driv fra hans side, for deretter å sette det i en sammenheng. Erik har ikke selv muligheten til å skape seg disse sammenhengene; til å skille gull fra gråstein. Samtidig er det ofte han som oppdager gullet eller skaper øyeblikk, og som jeg ser det, kanskje uten at han selv forstår det.

Min erfaring, når det gjelder samarbeid som inviterer utøvere til å være medskapende, er at jeg får mer ut av samarbeidet med utøveren når jeg forsøker å være fleksibel og ikke stå fast på en retning som jeg selv er drevet av.

En viktig nøkkel

Samarbeidet mitt med Erik lærer meg daglig ting om meg selv og om omverdenen, og jeg blir inspirert. Jeg kjenner meg trygg på at det også kan være lærerikt og inspirerende for publikum. Av de jeg har arbeidet med i løpet av hele min karriere, er Erik den som bidrar mest til å samle arbeidsgruppen i prosjektet. I møter med publikum har vi fått tilbakemelding på at dette er inkludering i praksis. For meg er det Erik, hans vesen og hans egenskaper som står for mye av denne inkluderingen og fellesskapsfølelsen som oppstår i gruppa og i møte med publikum. Gjennom de tilbakemeldingene opplever jeg at det er samarbeidet jeg og Erik har som gjør at jeg lykkes med noe av det viktigste jeg som dansekunstner ønsker å kunne bidra til: Et mangfoldig scenekunstfelt.

Til det kunstneriske arbeidet med The Erik Show er Eriks evne til å skape et arbeidsklima hvor hierarkier og prestasjoner ikke har betydning helt avgjørende. Dette gjelder både mellom mennesker og mellom stiler og trender. Han skiller ikke mellom hva som er ansett som lavkultur eller høykultur, eller hva som er ansett som kunst eller underholdning. Han tar til seg alt med like stor fascinasjon, og lar seg inspirere av det i sitt arbeide. I et møte mellom ulike skapere av musikk, kunst og kultur er Erik en viktig nøkkel i å bidra til at vi alle, med ulike ståsteder og ulike karrierebakgrunner, finner en felles grunn til å skape noe sammen.

Et fokus på mangfold i scenekunsten har potensial til å bli en stor drivkraft i den skapende prosessen, og kan åpne nye muligheter og perspektiver for scenekunsten, og dette har vi bruk for!