Henrik valdermo
Foto: Dag Jenssen
Meninger

Urealistisk mange studieplasser

Studietilbudene i Norge innen utøvende scenekunst øker, mens den økonomiske støtten til teatrene synker. Utdannes det for mange arbeidsledige?

Skal vi fortsette å utdanne til arbeidsløshet? 

Flere og flere teatre i Norge går med større underskudd, noe som fører til kutt i stillinger. Disse kuttene rammer blant annet skuespillere. Teatrene må kutte ut antallet skuespillere på fast kontrakt, eller bare gå over til såkalte stykke-kontrakter. Noe av grunnen er at det ikke er tilstrekkelig støtte fra staten, som medfører at teatrene må ta høye billettpriser, som igjen resulterer i et mindre publikumstall. Allikevel utdannes det over 200 skuespillere og musikalartister i året, bare i Norge, i tillegg til de som tar sin utdanning i utlandet. Det er litt over tjue institusjonsteatre i Norge, og ikke alle har fast ansatte skuespillere. Selvfølgelig er det ikke bare på teatrene det er jobb, veldig mange jobber i det frie feltet. Enten i friteatergrupper, via engasjement i Den kulturelle skolesekken, enkeltprosjekter, TV eller film. Uansett må man spørre seg selv om det gir mening å utdanne til arbeidsløshet? Bør vi som samfunn tilpasse tilbudet til etterspørselen, eller er det bare et vilkår å sitte igjen uten jobb og med et stort studielån for størstedelen av dem vi utdanner innen scenekunst? 

Henrik valdermo
Foto: Stian Gregersen

12.000 søkere 

Ved forrige søknadsrunde til Kulturdirektoratet var det rekordmange søkere til diverse stipend. Nettopp av den grunnen at det rett og slett er blitt flere i det frie feltet. Riktignok var det litt over tusen personer som fikk stipend av ulike størrelser, men det var over tolv tusen(!) som søkte. Det er klinkende klart at ikke alle som søker kan få tilskudd, men det sier noe når det er over tolv tusen som søker støtte for å drive med det som da skal være levebrødet deres, fordi de har tatt utdanningen. Nå skal det selvfølgelig sies at ikke alle tolv tusen er skuespillere eller musikalartister, eller at de over tusen som fikk støtte er skuespillere eller musikalartister. Realiteten er at det er mange som kommer ut fra studie uten noen garanti for i det hele tatt å få muligheten til å jobbe med det de har brukt to til tre år av livet sitt for å utdanne seg for. 

Det er ikke nødvendigvis antall utdanningsløp som er problemet, men heller antallet studenter. Hvert utdanningsløp har sine læringsmetoder å lære bort, så studenter fra alle lærestedene vil ha forskjellige verktøy å ta i bruk når de jobber med materialet. Det er fint med god variasjon i måten å jobbe på, når det skaper et mer mangfoldig spekter i måter å tolke forskjellige verk, noe som da skaper et mer variert repertoar på teaterscenen. 

Økonomisk gevinst 

Undertegnede gikk selv på en privatskole, i en klasse med rundt tretti studenter. Grovt regnet er det fem av de tredve som jobber profesjonelt i dag. Så tjuefem stykker sitter igjen med høye studielån, og veldig små muligheter for å praktisere studiet sitt. Mange vil nok trekke parallellen til alle de som prøver å lykkes med å bli profesjonelle fotballspillere, og det er betraktelig flere der som ikke får det til. Forskjellen der er at de ikke tar opp store studielån for å få det til. 

Mye av problemet i store klasser som det er ved de private skolene er at en ikke vil kunne få samme individuelle oppfølging som på de offentlige skolene. Der hvor de offentlige skolene opererer med et sted mellom 10-15 studenter per kull, har de private mellom 25 og 30 per kull. På skolene med færre plasser er det større konkurranse om plassene, og det gjøres grundigere opptaksprøver. Personlig mener jeg at nivået i de forskjellige klassene kunne vært skarpere med færre studenter (særlig på de private skolene) da det ville vært bedre individuell oppfølging, samt at det generelle utgangspunktet ville vært sterkere. Alle som kommer inn på studiene har noe å vise til, men om klassene hadde blitt halvert ville kun de “sterkeste” kommet inn. Jeg tror det ville vært en tydeligere arena for å pushe hverandre når man er i en mindre gruppe. De private skolene får ikke like mye støtte som de offentlige skolene, og en kan få følelsen at de tar inn flere studenter enn det er nødvendig for å kunne sitte igjen med en form for økonomisk gevinst av det hele. Lånekassen på sin side får enda flere som betaler studiegjeld, så dette er jo vinn-vinn for begge disse partene. 

Jeg mener ikke at alle som studerer innen utøvende kunst nødvendigvis skal få tilbud om jobb ved endt utdanning, for det vil det aldri være nok jobber til, men jeg mener at andelen som nå tar utdanning og som jobber delvis (i rykk og napp) og som endrer virke helt, er altfor stor. Fra mitt ståsted er det ikke tvil om at det utdannes for mange utøvende scenekunstnere. Ville det vært en ide når det er så mange utdanningsløp å heller ha opptak hvert andre år? Selv om det er et for tøft standpunkt, og kanskje også trist å skulle erkjenne, mener jeg at dette er et spørsmål som bør stilles og debatteres innen utdanningspolitikken. Fordi det er klart at de forskjellige studiene fyller opp plassene sine, men etterspørselen er ikke stor nok for de som fullfører studiene. Det finnes kanskje andre løsninger også, men som samfunn må vi ta stilling til denne problematikken, og kanskje kan det samtidig føre til bedre utdanning for studentene, samt arbeidsmarkedet for øvrig. For det er vel lite sannsynlig at noen av studietilbudene blir lagt ned så lenge de ikke har noen problemer å fylles opp. 

Hva løsningen på problematikken blir er ikke lett å si. Men en kan trygt si at med tanke på kuttene som gjøres i kulturnorge i dag så er det helt urealistisk mange som utdannes hvert år innen utøvende scenekunst.

 

Målgruppe

Abonner på vårt nyhetsbrev