Jeg skal prøve å ikke høres inhabil ut. Jeg skal prøve. Men skolerevyen er en institusjon. En bauta. Et levende, utviklende vesen. En brannfakkel. Skolerevy er en feit haug med fabelakt. Skolerevy er som jordbær og fløte for hele menneskeheten. Eller sånn føles det. Nesten.

Så hvorfor det?

Skolerevy er viktig. 

Det er møteplassen som slipper alle til, og gir alle en oppgave. Det er alternativet for han som ikke syns fotball er så gøy, det er fristedet for hun som ikke har det så koselig hjemme, det er det tilgivende rommet for hen som ikke helt har funnet sitt rom.

Foto: Emi Kjeldsberg

Skolerevy er levende. 

Ikke at produksjonsverdien er det eneste som fortsetter å utvikle seg. Revyen er aldri redd for å prøve og feile. Alt kan prøves ut i en revyprosess, og den takhøyden for å prøve selv de mest søkte ting, gjør at formen kan fortsette å innovere med nye måter å gjøre ting på. Vi trenger ikke å finne opp kruttet hvert år, vi snakker om ungdommer her, men pusher man fremover dukker det stadig opp nye vinklinger og idéer. 

Skolerevyen har jo utviklet seg voldsomt fra sjov på tekstilrommet i 1930 til det apparatet det har blitt i dag. Bare de siste få årene har utstyret og ressursene vokst enormt, og det vi ser i dag er i mange tilfeller en fullverdig produksjon med utstyr i millionklassen. Profesjonaliteten det som legges i å lage en skolerevy ville nok blåst fletta av de stakkarene på tekstilrommet i 1930, selv om de fikk til enorme ting i sin tid.

Skolerevy er tradisjon. 

Ser man derimot forbi alle disse rammene av ressurser og utstyr, finner man i grunn den samme ukuelige ånden som gjorde at ungdommer hadde lyst å være med på skolerevy den gang. Og det er denne samme ånden som gjør at tradisjonen lever videre. Samme ånden som gjorde at min kjære Bragerevy overlevde 2. Verdenskrig, og samme ånden som gjorde at samme revyen også overlevde koronapandemien. Tradisjonen står sterkt, og som deltaker er man med på å videreføre gamle tradisjoner, og utvikle nye.

Skolerevy er målbevissthet. 

Hvem andre enn ungdommer kan holde på fra 9 om morgenen til 3 om natta for å få på plass en stakkars forestilling. Ofre opp hver eneste ettermiddag og helgedag i halvannen måned for å være med på en såkalt revy. Vi er gale, men det er jo noe av det gøye. Ingenting som er så morsomt som at Ragnar tryner på scenen når man er på sjette dagen med fire timer søvn. Og i latterrus kan Ragnar reise seg og fortsette. Og vi fortsetter.

Skolerevy er en kreativitetsmaskin. 

Særs få arenaer for amatører har så løse rammer og frie tøyler som den stakkars skolerevyen. Hvert eneste år jobbes det for å lage flere timer med nyskapende sketsjer, vitser og viser. Nye, friske hoder møter slitne instruktører i en evig sirkel av kreative safter som får flyte fritt og flomme seg større enn selve Målselva. Og andre ganger er det en liten bekk, som tørker ut. Men det kommer alltid noe nytt. En ny vri, noe fresht og noe risky. Og slik holdes det gående.

Foto: Emi Kjeldsberg

Skolerevy er en selvtillitsbooster. 

Som tidligere skolerevyskuespiller, og ikke minst som revyinstruktør, er det ingenting som har gitt meg mer selvtillit i egen stil og egne valg som skolerevyen. Her går ting fort, ting skal avgjøres, vi går for noe, funker ikke, prøver noe nytt, funker bedre, ikke gjør det lunkent, gjør det brennhett, gjør det aktuelt, gjør det tidløst, syng om det, dans om det, vær en tuba, fly som en fugl, gi meg solen, der har vi det. Sånn gjør vi det. Denne gangen. Så har vi prøvd det, jeg syns det er kult, jeg tror det er gøy. Enig, ikke enig. OK, det er greit. Det er lov å prøve og det er lov å feile på revy.

Skolerevy er et orkester. 

Ikke bandet altså, ingen tenker på bandet. Men skolerevy er en samling av forskjellige instrumenter og kvaliteter som kommer sammen for å fremme et budskap. Hver for seg er disse kvalitetene og rollene greie de, men det er symfonien som gjør det til revy. Samarbeidet. Det er det som gjør at mammaen til Henriette på kulissgruppa blir like stolt og rørt som mammaen til Henrik som er skuespiller eller pappaen til Ida i bandet. Alle bidrar, og alle får bidra. Alle fyller sin rolle.

De lekne forfatterne som fortsetter å se hvor langt fantasien kan pushe grensene, år etter år. De magiske rekvisitørene og scenografene som får vist frem kunstnergenet i seg i beste sendetid. De løsslupne regissørene som prøver og feiler i en måned til de får noe de kanskje kan stå inne for. De selvstendige teknikerne som overlever på burn og kald pizza fra sceneelementene blir trillet inn i gymsalen til alt er rigget ned. De engasjerte scenearbeiderne som er med og er på og leverer profesjonalitet og iver som nesten når igjen West End. De finurlige PR-folkene som gjør sitt og har det gøy, lager tiktoks og danser på torget. De fabelaktige musikerne som spiller musikk på et latterlig høyt nivå, urettferdig høyt nivå nærmest. Alle har sin nødvendige plass i skolerevymaskineriet.

Skolerevy er ungdommer og foreldre. 

Ungdommer er opprørske, pubertale og tidvis fryktelig å ha med å gjøre. At de får sin egen arena en måneds tid er ikke så dumt det. Og mange ungdommer trenger denne arenaen. Om det er fordi man brenner for å lage tidenes forestilling eller man bare vil henge på skolen, så er det rom for det på revyen. På godt og vondt selvfølgelig.

Men vi hadde ikke kommet langt uten foreldrene. Til tross for vår ungdoms innbitte selvstendighet er det alltid en mamma med henger eller en pappa med symaskin som står klar til å trå til. For ikke å snakke om den evinnelige kjøringen. Jeg tror ikke vi snakker så mye om den evinnelige kjøringen.

Foto: Emi Kjeldsberg

Skolerevy er lokalsamfunnet. 

For det engasjerer. Foreldre og ungdommer med tilknytning til bedrifter, organsisasjoner og kompetanse som kan være med å løfte produksjonen til uante høyder. Og revyene tiltrekker seg folk, det er gunstig for disse bedriftene å være synlig lokalt. Flere hundre folk ser at den lokale burgersjappa har kjøpt seg reklameplass i programbladet. Sosiale medier og teknologi gir jo skolerevyen i dag og i årene fremover en helt fantastisk mulighet til å komme enda nærmere på lokalsamfunnet rundt oss. Man kan gi innblikk i hva som skjer på ettermiddagene på den lokale ungdomsskolen i en måneds tid hvert år. Gjensidig eksponering med bedrifter og kjente personligheter - det er så mange muligheter. Og jeg er spent på å se hvor langt (og fandenivoldsk) ungdommene som driver med skolerevy kan ta sine meninger, memes og drømmer, når revyscenen ikke lenger bare er en scene, i årene som kommer.

Skolerevy er alle. 

Det er fellesskapet. Og det er et fellesskap som er med på å forme mennesker. Mennesker med tæl, ståpåvilje og en liten fanden i seg etter å gjøre noe særegent. Mennesker med en venn eller to mer enn de hadde før revyen. Mennesker med en arena de kan føle seg hjemme i. Mennesker med et brennende ønske om å fortelle historier. Mennesker med et ønske om å spre revygleden til nye mennesker, klare for litt søvnmangel, en slump hardt arbeid og et minne for livet. 

La oss håpe at skolerevyen, i tider med kutt og økonomiske prioriteringer, kan fortsette å leve. En pandemi hjalp ikke, og at folk velger andre steder og ting å bruke tiden sin på har ikke heller hjulpet. Skolerevyen må fortsette å rekruttere, forhåpentligvis ikke kun for å overleve, men også for å blomstre videre. For skolerevyen er en viktig ressurs for kultur-Norge, og dør denne tradisjonen ut, ja, da sliter vi.

Skolerevy er én. 

Andre folk kan skrive artikkelen om det pedagogiske utbyttet ved å være i en selvstendig, demokratisk prosess og hvordan den pubertale hjernen kan blablabla. Jeg vet bare at skolerevy har gjort meg til den jeg er idag, og det er noe jeg aldri vil glemme. Og jeg vet at det gjelder for veldig mange andre forhenværende ungdommer rundt over det ganske land.

Skolerevy ER. 

Og takk for det.