Se trailer til Støv her:
https://vimeo.com/user8734352/download/694131721/c603b5f1a9

Da jeg fikk oppdraget om å initiere og produsere noe med dans for Bergen Internasjonale Litteraturfestival, Litfest Bergen, var det flere begrensninger som allerede var satt. Det burde fungere i et ordinært rom. Det skulle inkludere tekst, bevegelse og noe romlig eller sceniske elementer. I tillegg er både festivalsjefen Teresa Grøtan og undertegnede over gjennomsnittet opptatt av miljøvern og bærekraft, og har lenge drømt om å lage null-utslipps kunst.  På mange måter gikk jeg inn i prosjektet som en vennlig rebell. God scenekunst må ikke alltid ha en (stor) scene med masse teknikk og utstyr. Og hvorfor skal alltid publikum komme til kunsten? Går det an å gjøre det motsatt; å la kunsten komme til publikum?

Foto: Thor Brødreskift, avbildet: Marit Loe Bjørnstad

Særegen og hverdagslig

Temaet for Litfest i 2022 var Støv, og det var også det jeg tok utgangspunkt i da jeg samlet tre særegne kunstnere til å lage en forestilling. Alle tre jobber med noe poetisk i sitt uttrykk, og de har også flere hverdagslige elementer i kunstnerskapet sitt som jeg tenkte ville passe veldig godt sammen, og til prosjektet.  Før vi satte i gang utfordret jeg dem til å handle bærekraftig i alle ledd i produksjonsprosessen, i tillegg til å eksperimentere med rommet. Hva kunne det å sette opp stykket i et ordinært rom tilføre en danseforestilling? Vi gikk inn i oppgaven med å lete etter løsninger for hvordan et uvanlig oppsett for scenekunst kan skape et trygt rom for flest mulig, også for de som normalt sett har få tilbud innenfor scenekunst.

Resultatet ble forestillingen Støv, skapt av danser og koreograf Marit Loe Bjørnstad, forfatter Eivind Riise Hauge og scenograf- og kostymedesigner Borghild Rudjord Unneland. I diktet skriver forfatteren til sitt ufødte barn. Deter et tilbakeblikk og oppgjør med eget liv, samt en dagdrømming om det som skal komme. Scenografien består av et langbord dekket av både gjenkjennelige hverdagsobjekter og abstraherte objekter. Koreografien er laget med utgangspunkt i undersøkelser og manipulering av disse objektene. Dikt, koreografi og scenografi er vevd sammen, og skaper en undring over tingenes tilstand og om hvordan vi forholder oss til omgivelsene våre. På et mer overordnet nivå, søker verket å stille spørsmål ved hvordan vi bruker tiden vår på jorden og hva vi etterlater til de som kommer etter oss. 

Foto: Thor Brødreskift, avbildet: Marit Loe Bjørnstad

Tilrettelegging for døve og blinde

En viktig del av prosjektet har vært å eksperimentere med hvordan verket kan tilgjengeliggjøres for, og oppleves av mennesker med ulike funksjonsevner. Underveis i prosessen hadde vi møter og samtaler med Blindeforbundets teatergruppe og Døvekirken i Bergen, der vi fikk innspill og råd om  hvordan vi kunne tilrettelegge for dem.  Mot slutten av prosessen hadde vi en arbeidsvisning for referansegruppen vår. Ideen om å jobbe med publikum rundt bordet, kom vi på ganske tidlig i prosessen. Det var både et svar på å lage scenekunst i et ordinært rom,  og et grep for å gjøre forestillingen tilgjengelig for et publikum som har nedsatt syn og hørsel. De fleste blinde kan se litt, derfor har vi valgt å plassere alle i publikum veldig nærme utøver, og nærmest i selve scenen slik at det er mulig å sanse rommet. Dette grepet tilfører et uvanlig publikumsperspektiv for alle som opplever forestillingen. 

Diktet har vi fått oversatt til tegnspråk, og ved halvparten av visningene har vi hatt tegnspråktolk med i forestillingen.  På lik linje med at det å sitte nært utøver kan gi et nytt perspektiv til alle publikummere, uansett hvor godt de ser, kan det å se et dikt bli fremført av en tegnspråklig gi et ekstra lag med mening, eller dimensjon til kunstopplevelsen, selv om du ikke er tegnspråkbruker. 

I tillegg tilbyr vi en “live” synstolkning før forestillingen, der de som ønsker kan komme inn i rommet, få en taktil erfaring med scenografien og en beskrivelse av rommet. Vi tilbyr en synstolkning som lastes ned til egen telefon, som publikum kan lytte til ved hjelp av headset under forestillingen. Etter visningen får publikum med seg et hefte med diktet, trykket i enten punktskrift eller tekst. Om man heller ønsker lydfil, får man det. 

Nullutslippsverk

Nullutslipp er et ambisøst mål. Selv mener jeg at vi har oppnådd målet langt på vei. Så langt det har latt seg gjøre, har vi benyttet el-bil og bil-kollektiv til transport. Materiale til scenografi er i hovedsak laget av gjenbruksmateriale enten kjøpt eller fått via finn.no og bruktbutikker.  Gjenbruk og å få frem tingenes fortellerkraft, har vært en viktig del av ønsket resultat. Unneland har også benyttet deler av tidligere verk i scenografien. Bærekraftsdimensjonen kommer også til uttrykk gjennom nettopp de spørsmålene vi forsøker å reise kunstnerisk gjennom prosjektet. Videre har prosjektet et  iboende fokus på sosial bærekraft, i den forstand at vi ønsker at flest mulig ulike publikummere får oppleve verket. Dette fører igjen til at ressursene som er brukt i produksjonen, både de materielle og kunstneriske, blir godt utnyttet ved at forestillingen vises så mange ganger som mulig. Forestillingen har lav publikumskapasitet for at det skal  være mulig å vise for mindre grupper der de er. Vår strategi er at vi kommer til publikum med forestillingen, og unngår slik en del transport og utslipp i forbindelse med publikums reisevei. 

Madeleine Kate McGowan, sitter i FNs klimapanel, som sammenstiller den nyeste kunnskapen om klimaendringer. Hun stadfester at én av hovedgrunnene til at vi ikke har kommet lenger med den grønne omstillingen i Europa, er fordi kunst og kultur er fraværende i alle deler av omstillingsprosessen.  Mitt håp er at arbeidet med forestillingen Støv kan inspirere andre til å gi kunst og kunstnere rom til å leke og utforske grenser og muligheter. Det er tross alt bare fantasien som setter grenser for hva som er mulig. Alle har rett på kunst, og ofte har selv små grep stor betydning for å inkludere flere, eller senke utslippene. Min viktigste lærdom etter å ha satt opp Støv er å snakke med målgruppen gjennom hele prosessen, tørre å utfordre og bli utfordret. Går du litt ut av komfortsonen din, kan du risikere å lære utrolig mye.