Standup fremstår som en av de enkleste humorsjangerne. Den krever en utøver, en scene, en mikrofon og et scenelys - og de fleste  kan få nære venner og familie til å le. Å fortelle noen vitser burde være en enkel sak, burde det ikke?

Sannheten er at standup er en av de vanskeligste formene for humor. I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva det er som gjør standup til en øvelse som flere feiler enn gjør suksess i.

Å være utkledd som seg selv
Standup minner mye om revymonologen. Man gjør entre, leverer tekst og gjør sorti. Den største forskjellen er at standupkomikeren har en helt annen kontrakt med publikum enn det revyskuespilleren har.

I en revy er publikum helt innforstått med at skuespilleren ikke er seg selv på scenen. Man ikler seg forskjellige roller, ulike kostymer og figuren har i hovedsak én tekst om ett tema han skal formidle. Når skuespilleren er seg selv, er han en revyspillende utgave av seg selv.

Standupkomikeren er seg selv uten å være seg. Henger du med? Publikum må tro på standupkomikeren på en helt annen måte enn de må tro på skuespilleren. Selv komikeren som tilsynelatende er seg selv på scenen, er i en rolle, men denne rollen må fremstå så oppriktig at man tror det er privatpersonen som står der, ikke karakteren hun har funnet på scenen.

Når et revyinnslag ikke fungerer, skylder publikum på teksten. Når en standupkomiker tryner, mener publikum at det er komikeren som stinker. Når skuespilleren provoserer, får de klar beskjed av publikum om å droppe teksten. Når komikeren opprører noen, er komikeren et forferdelig menneske. Revy er å være utkledd som noen andre. Standup er å være utkledd som seg selv. 

Å finne seg selv
Å være «seg selv» på scenen burde da være en enkel sak, ikke sant? På ingen måte.

En liten oppgave før du leser videre: Gå bort til en fremmed, si noe morsomt og sjekk reaksjonen. Det gikk ikke så bra, gjorde det vel? Sånn er det med standup også. Publikum må ha en relasjon til komikeren for at det skal kunne bli morsomt. Det gjelder selv de fremste komikerne vi har. Vi ler ikke av folk vi møtte for tre sekunder siden.

Dyktige og erfarne komikere bruker de første minuttene av et sett eller show til å på en eller annen måte bygge relasjon med publikum. Dette gjør de hver gang. Publikum må bli kjent med «karakteren» på scenen. Det samme gjelder revy, men der vet de at de får en karikatur eller en snodig figur. Relasjonen er annerledes.

Standuppublikummet må stole på komikeren, godta premissene og bli med på ferden mot en punchline.Før publikum kan bli kjent med komikeren, må komikeren bli kjent med seg selv, finne sin karakter på standupscenen. Det tar tid.

Tre år
Man regner nykommertiden til tre år i standup, med noen få unntak. Den man bestemmer seg for å være den første gangen, er trolig veldig annerledes fra det uttrykket man ender opp med etter hvert. Man må finne et troverdig uttrykk som kler en, som publikum tror på. Det finner man gjennom å stå på scenen gang på gang.

På toppen av det skal man finne tekster og poenger. Også er det timing, tempo og trøkk oppå det igjen, selvsagt. Å lære seg å gjøre standup handler om tålmodighet. Om å prøve, feile og prøve igjen. Det tar som sagt tre år før man begynner å mestre det skikkelig.

For å komme dit, må man prøve. Gjør det!