En teatertekst er beskyttet av åndsverksloven. Det vil si at så lenge den har en opphavsmann, eller -kvinne, så er det i utgangspunktet ikke lov å gjøre endringer uten opphavspersonens samtykke. Men, så lenge opphavspersonen gir sin tillatelse, er alt tillatt.

Glidende overganger

Lover gjør ikke forskjell på folk. Likevel sier all praksis at man kan forvente at det tas ulike hensyn ut fra hvilken virkelighet man befinner seg i. Lager man en elevforestilling, er kravene andre enn i forhold til høyt profilerte forestillinger, TV-serier og filmer. Det handler ikke alltid om hvorvidt det er profesjonelle eller amatører som gjør produksjonene, men hva slags plass produksjonene har i offentligheten. Også her er det glidende overganger.

Et teaterstykke består av deler som danner en helhet. Ordlyden som ofte brukes er at man skal ikke gjøre endringer som er så omfattende at de endrer verkets karakter eller krenker dets integritet. Og gjør man store endringer så må man være tydelig på at det er det man gjør. Da Ragnar Olsen og Ketil Høegh satte seg ned og lagde sin versjon av Jeppe på bjerget våren 2013 – signaliserte de endringene de hadde gjort veldig tydelig. Tittelen var en annen – «Jeppe» - ikke «Jeppe på bjerget». Og selv om Holberg stod som opphavsmann, kaltes forestillingen i alt materiell for «en nydramatisering av Ludvig Holbergs komedie».

Å utøve skjønn

Når dette er sagt, så mener jeg selv som dramatiker og dramaturg at det er viktig å gjøre materialet en setter opp til sitt. Å føle seg fri til å tolke og tilpasse materialet til de forhold som man jobber under. Det kan handle om å slå sammen roller, skifte kjønn og alder på de som spiller dem, eller det kan handle om å kutte i tekst på grunn av lengde eller hva man ønsker å få fram med stoffet. Legger man teksten til for eksempel en annen tid eller et annet sted, kan det få konsekvens for blant annet språkbruk. Lovverket gir her frihet. Som mye annet i norsk lovverk handler også åndsverksloven om vår evne til å utøve skjønn. Hovedregelen er som sagt at man ikke skal endre verkets karakter eller krenke dets integritet.

Balansegang

Jeg tror, og vet, at det er mulig å holde teaterteksten levende og fleksibel – å puste og leke med den på tekstens premisser. Gjerne i dialog med opphavspersonen.

Noen ganger ligger verket til en avdød dramatiker helt i det fri. Andre ganger kan det være familie og etterlatte som sitter på rettighetene. Hvis man lurer: ta kontakt, gjerne med dramatikeren eller de som sitter på rettighetene direkte. Min erfaring er at det meste kan løses med en samtale. Det handler om en balansegang. Om å skape levende teater som tar høyde for kreativitet, lyst og utvikling. Og om å verne om åndsverk med en egenverdi og en egenkraft. Det handler selvsagt også om dramatikerens levebrød og om å ha respekt for hverandres kompetanse; teaterfolkets på teaterleiken, dramatikerens på skrivinga.