Fra virkelighet til scene

Se for deg at du har fått en forespørsel om å lage et teaterstykke om livet til Donald  Trump. Du tenker med en gang at det kommer til å bli en smal sak; her er det jo allerede masse deilig kjøtt på beinet. Du setter deg ned for å begynne å skrive, men det svinger ikke helt. Hvorfor ikke det? Det er jo drama i alle retninger? Du river deg i håret og begynner på nytt, men heller ikke denne gangen blir det noe særlig futt. Du finner raskt ut at selv om noe svinger når man forteller det, er det ikke alltid overførbart til scenen.  

Foto: Courtesy Donald J. Trump Presidential Library

Så hva gjør at en hendelse fra det virkelige liv egner seg som en dramatisk fortelling? I mine mange år som teatergåer, tv-titter, filmfan og lesehest har jeg plukket opp noen tips som kan gjøre det lettere å finne og forme historiene slik at de blir en fin liten pakke man kan gi bort til et publikum.  

Etterspørselen etter sanne historier er stor. Se ikke lenger enn til true crime-sjangeren som troner i podkastmediet og på strømmetjenester. Vi trekkes mot kjendisbiografier, historiske personer og personer som har overlevd og stått i umenneskelige utfordringer, bare for å nevne noe. Vi lar oss fascinere både av menneskers uendelige  godhet og av deres utenkelige ondskap. Å vite at det man ser, hører eller leser er sant gir en ekstra dimensjon til historien som fiktive fortellinger aldri kan oppnå, selv om de til tider kan komme fryktelig nært.  

Å flytte en historie fra et medium til et annet, for eksempel fra en bok til en film, eller å  lage en forestilling av et menneskes liv, er å lage en adaptasjon. Selve ordet «adaptasjon» betyr tilpasning. Historien som jobbes med er nødt til å gå gjennom tilpasninger på veien fra et medium til et annet. Det samme rørende grepet i en bok vil ikke nødvendigvis fungere på en scene, fordi en bok og en scene er helt forskjellige medium. 

Jeg har samlet sammen en liste med noen tips jeg mener er gode å ha i bakhodet hvis man ønsker å adaptere noe virkelig til en dramatisk tekst. Hvert punkt har unntak, og det finnes andre metoder som også kan fungere, men jeg anbefaler disse punktene for å lage en solid historie.

1 – Struktur 

Selv om teater er et medium som åpner for en tilsynelatende uendelig mengde  strukturer, så er de gode gamle strukturene fortsatt i bruk av en god grunn: de fungerer. Så mange historier rundt oss er bygget opp med den samme strukturen at man skulle tro det ble kjedelig, men det blir det ikke. Denne oppbygningen går igjen i alt fra vitser og sanger til actionthrillere og romantiske teaterstykker. Historien er delt inn i en begynnelse, en midtdel og en slutt. Når du klarer å finne en fortelling som har et naturlig sted å starte og et naturlig sluttpunkt, så er det et godt tegn på at du har en historie du kan fortelle. 

Livet skjer veldig sjelden i en dramatisk tilfredsstillende rekkefølge; subplot tar for lang tid og for mye fokus, man kan miste tråden og ambisjonen i hovedmålet, karakterer kommer og går i tide og utide, og spenningskurven er ofte ikke så jevn og  spennende som man skulle ønske. En enkeltstående hendelse vil derfor være lettere å adaptere enn et helt liv. 

La oss gå tilbake til Donald Trump-teaterstykket et øyeblikk. Man kan velge å sette hele hans livshistorie på scenen, men det er litt av en utfordring og risikoen er stor for at det kan bli rotete og et tematisk virvar. En enklere og mer konsentrert variant kan være å for eksempel konsentrere seg om hans vei til makten. Her kan man finne en naturlig slutt i at han vinner presidentvalget, for så å jobbe seg bakover. Dersom dette ikke er en historie man fanges av kan man se en annen vei, og velge seg en av rettssakene han har vært involvert i. Her er rettssaken og utfallet av den en naturlig slutt, og tematikken fra den vil gi starten og midtdelen.  

2 – Hovedpersonen 

Teateret er et mer karakterdrevet medium enn for eksempel film. Historien kan være  kjempespennende, rørende, tematisk vidunderlig og et dypdykk inn i et menneskes  psyke, men dersom dette mennesket er kjedelig, vanskelig å kjenne seg igjen i eller uklart for oss, så kan det nesten være det samme. Det er ikke uvanlig i et teaterstykke at all handlingen stopper opp for å gjøre et dypdykk i en karakters indre liv med en monolog. Tenk for eksempel på Hamlet som har disse indre kampene til stadighet. Man kunne kuttet ut disse monologene og bare hatt scenene, men da ville man mistet mye av Hamlets indre kamp og det som gjør ham til en så gripende karakter. 

Foto: Wikimedia Commons. Edward Booth som Hamlet ca. 1870.

Karakterer med en indre konflikt gjør seg altså godt på scenen. Karakterer med sterk vilje er også lette å heie på. Karakterer som er «underdogs» er lette å heie på, siden vi ønsker dem vel. Folk med konsekvente og sympatiske trekk er lette å heie på, og vi vil at de skal nå målet sitt. Dersom vi skal følge dette mennesket i to og en halv time, så vil vi at mennesket skal være en vi vil tilbringe tid med.  

Dette betyr ikke at hovedpersonen må være et godt menneske med utelukkende gode sider som lider under andres valg. Det virker kanskje rart med en gang, men det er heller stikk motsatt. Vi vil ikke se på «perfekte» karakterer. Vi vil kunne kjenne oss igjen. Så se til at karakteren din har både gode og dårlige sider, selv om dette kanskje er deg selv eller noen du kjenner. Teksten din vil bli sterkere av det selv om det føles motstridende. 

Hvilke karaktertrekk kan vi fremheve i manuset vårt om Trump? Det er mange trekk å velge mellom. Han er veldig ambisiøs og har stort pågangsmot, det er beundringsverdige trekk. Han er skamløs, som kan virke både i hans favør og imot ham. Han kan ha selvsentrerte tendenser, det er et mindre beundringsverdig trekk, men veldig lett å kjenne seg igjen i.  

3 – De andre 

Ingen mennesker lever i et vakuum. Teateret blomstrer når det kan være intimt og mellommenneskelig, når de store spørsmålene og evig-aktuelle tematikkene kan utforskes i det intime, mellommenneskelige lille rommet. Det er derfor viktig å bruke tid på bi-karakterene og gi dem ulike trekk, viljer, hemmeligheter og perspektiv på livet. De ulike relasjonene vil bringe ut ulike sider ved hovedpersonen din, og dermed også belyse ulike sider av tematikken du tar opp. 

Siden drama ofte bunner i relasjoner vil det styrke dramaet i fortellingen dersom en av relasjonene har en sterk konflikt, en uenighet. Hvis hovedpersonen din også har et kjempegodt forhold til en annen karakter så kan vi få se flere dimensjoner av karakteren gjennom en negativ og en positiv relasjon. Det vil si at hvis hovedpersonen din for eksempel har et godt vennskap og et dårlig vennskap, vil vi kunne se personen på både godt og vondt og bli bedre kjent med personen.

I tankeeksperimentet vårt kunne vi for eksempel sett for oss tre scener. I den første ser vi en presidentkandidat på podiet som snakker om holdninger og verdier. I den neste  scenen ser vi ham ute på byen, flørte vilt og hemningsløst med jenter til det går over streken. I den tredje scenen ser vi ham komme hjem til sin kjære kone. Her har vi satt opp en interessant karakter gjennom de ulike forholdene hans – først gjennom forholdet til massene, så gjennom forholdet til fremmede, fulle folk og så gjennom forholdet til sin nærmeste.  

Når man har valgt seg en god oppbygning, med noen rammer man kan jobbe innenfor, er det lettere å holde seg til historien man vil fortelle. Når man setter dette sammen med en interessant hovedperson med spennende relasjoner begynner historien virkelig å ta form. Da bør man være obs på en av de store fellene – spesielt når man skal adaptere noe fra virkeligheten – å bite over for mye.  

4 – Se det store bildet  

Livet har uendelig mange intrikate, fascinerende tråder som knyttes sammen og spinner et evighetsnett. Alle detaljene og omstendighetene som ligger rundt historien er ikke nødvendigvis en del av denne historien. Det er fristende å la seg rive med av alle de interessante detaljene, de utrolige tilfeldighetene og de mangefasetterte menneskene med rike indre liv, egne konflikter og egne viljer, men før du kjører på og tar med alt som er interessant bør du stoppe opp og spørre deg selv: er dette historien din?  

Det er fristende å få med i teaterstykket at Trump var med i Hjemme Alene 2, hans rolle i stormingen av Capitol den 6. januar, og at han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame.  Og så må man jo ha med forholdet til hans første kone, og forholdet til hans andre kone. Dessuten er forholdet mellom hans tredje kone og hans eldste datter veldig interessant. Sånn kan man holde på, men det er dessverre ikke plass til alt. Å adaptere handler om å ta valg, og mange av disse valgene vil være i utvelgelsesprosessen; hva skal med og hva skal utelates?  

Til slutt – hvis du står fast, prøv å huske på hva som dro deg til historien da du først hørte den. Det som resonnerer hos deg, vil garantert resonnere hos noen andre også.