Hvorfor er det så ille?

Som utøver og skaper i det frivillige og prosjektbaserte feltet, bruker man ofte en del tid med hodet langt inne i et eller annet søknadsskjema, med håp om finansiering av prosjektet man går rundt og drømmer om å realisere. For de fleste er denne aktiviteten langt nede på listen av ting man liker å bruke tiden på. Hvorfor er det egentlig så ille å sette seg ned å beskrive sitt eget prosjekt? Det enkle svaret ligger vel i premisset: Den som skal lese det du har skrevet om prosjektet ditt, sitter med makten til å bedømme det. Ikke minst skal leseren avgjøre om det er verdt å gi penger til. Og formatet du har til å uttrykke deg på er begrenset til et visst antall tegn eller ord, i et skjema som kanskje ikke passer måten du ønsker å snakke om prosjektet ditt på i det hele tatt. Jeg har selv skrevet noen hundre søknader som frilansende scenekunstner, og har lest et par tusen søknader gjennom verv i diverse utvalg og komitéer. Etter noen år med søknadsprosesser som følgesvenn gjennom arbeidslivet, har jeg begynt å tenke at det ville lønt seg å bli litt bedre venn med søknadsskrivingen. Kanskje det til og med går an å få en lystbetont følelse til det å sette seg ned og beskrive det der ufødte prosjektet som ligger å spirer og gror i magen, hjertet, fingrene, og lengst frem i hjernebarken. Dette tror jeg vil gjøre hele prosessen bedre, både for oss som skriver søknader, og de som skal lese dem. 

Fra Produsentkurs i HATS. Foto: Andrea Vik

Hva om det var Jimmy Fallon som spurte? 

Jeg skjønner at det kan høres litt flåsete ut å gjøre søknadsskrivingen til noe gøy, og få det til å bli en del av den kreative prosessen, på lik linje med å koreografere eller skrive manus. Men med tanke på hvor mye tid som legges på søknadsprosesser så er det dumt, og litt merkelig, at dette er noe som legges utenfor skapelsen av prosjektet. Og hvis vi godtar rammene et søknadsskjema gir oss, er det faktisk slik at vi sitter på en mulighet til å utfolde oss om prosjektet vi bærer rundt på. Noen har spurt: «Hva har du lyst til å gjøre? Og hvor mye penger trenger du for å få det til?» Dette skal du få lov til å svare på, og det er jo ganske fantastisk, sånn sett. Hvis situasjonen ikke hadde vært søknadsskriving, men om det hadde vært en venn, kollega, journalist eller programlederen i et talk-show (her er det lov å bruke kreativiteten til litt fantasi og rollespill tenker jeg) så tror jeg de fleste ville elsket å uhemmet “plapre på” om prosjektet sitt. Jeg tror det går an å bruke noe av den lystfylte plapringen inn i søknadsprosessen. 

En tanke jeg hadde i begynnelsen av min karriere som søknadsskriver, var å se på stedet jeg søkte penger fra som en slags borg med høye murer, i hvilken det var fullt med folk som satt klare med et stort rødt stempel hvor det sto «AVSLAG». Det var kanskje ikke før jeg selv jobbet noen år for Kulturrådet, med å behandle søknader fra scenekunstfeltet, at jeg skjønte at det ikke er sånn det fungerer. De som arbeider med å lese søknader ønsker ikke å holde tilbake penger, ønsket deres er å gi penger, og jobben deres er å lese søknader om gode prosjekter og interessere seg for dem. Å ha en tenkt leser av søknaden som er velvillig og interessert gjør definitivt noe med skrivelysten, og det bildet ligger også nærmere realiteten enn tanken om murer og røde stempler. 

Prosjektbeskrivelse som en snarveg, ikke en omvei 

Og for å komme tilbake til tanken om å gjøre søknadsprosessen til noe som er en del av prosjektets kreative fremdrift, og ikke noe som skjer ved siden av: Hvis jeg legger litt mer tid og litt mer hjerte inn i prosjektbeskrivelsen, så ser jeg ofte at det blir en god måte å komme videre også i det kreative arbeidet. Å bli nødt til å beskrive prosjektet mitt for noen andre, kan ofte avdekke hull i mitt uferdige prosjekt. Når jeg kommer til et punkt i søknaden hvor det er vanskelig å svare på et spørsmål, eller beskrive en viss del av det jeg ønsker å gjøre, er det et tegn på at jeg har en jobb å gjøre. Derfor er det alltid lurt å ikke hoppe bukk over dette, og begynne å skrive om noe annet. Men heller stoppe opp, og spørre meg selv hvorfor dette er vanskelig å svare på, og tenke over hva jeg trenger å gjøre for å kunne svare. Ofte handler det om at det er noe jeg ikke har tenkt nok gjennom, beslutninger jeg vegret meg for å ta, floker jeg har utsatt å greie ut. Når jeg i dag skriver på en ny søknadstekst har jeg som mål at ikke bare skal den som leser og behandler søknaden få informasjon, jeg selv skal også sitte igjen med mer informasjon om eget prosjekt enn det jeg hadde da jeg startet.

På bildet: Anna Karoline Løseth Bjelvin og Ellen Andreassen. Foto: Jamie Michael Bivard

Tipsene og triksene!

Noe som kan hjelpe, i tillegg til å endre innstilling til søknadsskrivingen, og til den som skal lese det du har skrevet, er noen gode råd og håndfaste tips. Dette holder jeg med jevne mellomrom kurs om, men siden det ikke finnes noen fasitsvar på “Hvordan den gode søknaden skrives”, inneholder de kursene mye diskusjoner og resonneringer. Derfor er det ikke alle elementene fra kurset som gjør seg så godt i tekst. Men jeg skal dele noe av de aller mest handfaste rådene, som altså baserer seg på min erfaring av å lest en god del søknader for en rad ulike instanser, skrevet og fått tilbakemelding på noen hundre søknader og sendt til enda flere og enda mer ulike instanser. De kommer her:

Hvem er det du snakker til?

Gjør research på den du skal søke penger hos. Les nøye gjennom kriteriene. Hvis du lurer på noe, ring dem. Husk, de er ikke skumle folk med “avslagsstempel”! Jobben deres er å hjelpe deg, og de fleste er stort sett veldig greie.

Tematikk vs. Prosess

Hvis prosjektet ditt tar utgangspunkt i et tema du er engasjert i, er det lett å gå i fellen å snakke mer om det viktige temaet enn om det du faktisk ønsker å lage, og hvordan du skal gjøre det. Det er ofte mye lettere å snakke om et aktuelt emne du selv har valgt, enn noe så abstrakt og vanskelig som en forestilling eller et prosjekt som ikke finnes enda, og hvordan du skal lage det. Selvfølgelig må du si noe om hva det hele skal handle om, og hvorfor det er viktig for deg. Men det som avgjør om du får penger eller ikke er selve prosjektet ditt: Hva det er, og hvordan det skal gjennomføres. 

Hvordan snakker du?

Noen har et bilde av at en søknadstekst skal ha et visst type språk. Kanskje litt mer kunstnerisk, akademisk, politisk eller folkelig språk enn hva du har til vanlig, alt etter som. Men igjen, dette plasserer søknadsteksten en plass utenfor deg selv, og søknaden og prosjektet er ditt. Språket må være forståelig, og noen ganger tilpasses sin sammenheng, men ved å beskrive prosjektet ditt gjennom å etterligne et språk som ikke er ditt, så går et lager av informasjon tapt. Søknadsteksten blir mer anonym, og da forsvinner viktig informasjon om deg som prosjektleder eller kunstner. Det betyr ikke at teksten skal gå helt bananas og prøve å sprenge alle grenser. Det ville antagelig også være å plassere teksten utenfor deg. Prøv å senke skuldrene å se hva slags  ord og språk som kommer, når du får lov til å uttrykke deg på den måten som kommer naturlig for deg.

Spoil without alerts

Tenk på hvilken type tekst du skriver. En prosjektbeskrivelse er ikke en reklametekst eller en programtekst som skal pirre nysgjerrigheten til den som leser. Offentlige midler deles ikke ut basert på nysgjerrighet. Tvert imot trenger den som skal ta en beslutning om finansiering så mye informasjon som overhodet mulig. Med andre ord, det nytter ikke med grep av typen «…du vil aldri tro hva som skjer på slutten!». Svar heller på hva som kommer til å skje på slutten, og hvorfor du har tatt beslutningen om å avslutte akkurat sånn. Og hvis det er slik at du ikke vet enda hva som skjer på slutten, siden det kanskje er noe som prosessen skal utvise, så skriv noe om hvordan du skal jobbe for å finne ut av denne slutten.

Sikkerhetskontroll

Når du føler at du nærmer deg slutten på søknadsskrivearbeidet, les gjennom og sjekk at du har svart på de grunnleggende spørsmålene:

HVA skal gjøres? (Hva er selve prosjektet, forestillingen eller idéen?)

HVEM skal gjøre det? (Hvem er dere, og hvor mange er dere?)

HVORDAN skal det gjøres? (Hva er fremgangsmåten og metoden, hvordan skal du gjøre det?)

NÅR skal det gjøres? (Hva er tidsrammene for skapende arbeid, prøveperiode og premiere?)

HVORFOR skal det gjøres? (Hva er din kunstneriske begrunnelse og motor?)

Fra Produsentkurs i HATS. Foto: Andrea Vik

Ring en venn

Det spiller ingen rolle hvor mange søknader jeg har skrevet, eller hvor mange gode tips og råd jeg gir til andre, jeg går meg alltid vill i min egen tekst. Glemmer å svare på det mest relevante, kjører meg fast i en eller annen grøft, og argumenterer i det uendelige uten å komme meg videre. Derfor hjelper det alltid - alltid, å få noen andre sitt blikk på søknadsteksten. Spør noen du stoler på, kanskje noen som av og til er i samme situasjon som deg, slik at dere kan bytte tjenester og lese hverandres søknader.

Til sist, å få penger til sitt prosjekt er å komme seg gjennom et nåløye. De fleste ganger gjør man ikke det. Det kan høres demotiverende ut, men realiteten er at det er viktig å opparbeide seg en stamina for å få avslag, for det vil skje. Og det er mange grunner til et avslag. Noen ganger kan det hende det er fordi prosjektet ikke er godt nok, men ofte ikke. Min erfaring er at det store flertallet søknader som kommer inn til ulike instanser er gode, og veldig mange fortjener finansiering og realisering. Harde prioriteringer må til. Derfor er det herved forbudt å tenke at et avslag er en slags karakter på prosjektet eller kunstnerskapet, og det er ikke lov å bli lei seg for det. Du kan bli lei deg fordi prosjektet kanskje ikke blir realisert til den tid du ønsker, men det eneste å gjøre da er å søke på nytt. Får du bevilgning derimot…da skal det feires! Da er det bare å “suge i seg”, stille seg på toppen av verden, skue ut, brette opp ermene og sette i gang arbeidet. Masse lykke til!