Å spille spillet
Når dommerne blåser av en scene, vil publikum oppleve at dommerne er slemme mot improvisatørene. Dette gir publikum grunn til å mislike dommerne og føle sympati med improvisatørene på scenen. Og det er det vi er ute etter. Vi ønsker at publikum skal ”bue” på dommerne og applaudere improvisatørene.

En improvisatør som blir hatet av publikum, blir stresset og vil ikke klare å prestere like mye som en improvisatør som publikum kjenner sympati for og bejubler. Vi må gjøre alt vi kan for å fjerne presset fra improvisatørene.

En god dommer er en improvisatør som vil skuespillerne på scenen godt, men som spiller spillet og later som man dømmer dem hardt og brutalt. Dommeren bør ha kjennskap til formatet og være klar over sin funksjon. Publikum vil se en forestilling med frigjorte improvisatører som etter beste evne prøver å lage en god improvisert forestilling sammen.

Det er improvisatørene på scenen som skal ha hovedfokus i en teatersportforestilling. Ikke dommere og en eventuell konferansier. Dommerne er der for å ta presset vekk fra dem. Dersom Theatresports ™ hadde vært en reell konkurranse ville man bygd opp et unødvendig press på improvisatørene. Pressede improvisatører vil bli anstrengte og ikke i stand til å ha det like morsomt. Frenetisk og usammenhengende galskap ville blitt resultatet istedenfor lettliva underholdning med fiaskoer og fine historier om hverandre.

Improvisasjonsteknikker og gode fortellinger

I Keith Johnstones improviserte teater bruker improvisatørene ofte teknikker. Teknikkene skal hjelpe improvisatørene i å improvisere og har ulike funksjoner. For eksempel hjelpe improvisatørene til ikke å planlegge eller til å forhindre en skuespiller i å ”kjøre over” de andre.

Det er en utbredt misforståelse at teknikkene i seg selv er det som gjør en scene bra eller morsom. Dersom improvisatørene støtter seg kun til teknikker, vil de oppleve at publikum etter hvert går lei, og slutter å komme på forestillingene deres. Jeg er fanatisk motstander av denne måten å spille teatersport på og mener at det er med på å redusere teaterformen til en konkurranse i idiotisk galskap og dumme påfunn.

Improvisatørene bør isteden fokusere på fortelling. Publikum vil aldri gå lei av nye fortellinger. En bra scene trenger heller ikke å være morsom. Alvorlige scener kan godt improviseres fram foran publikum i Theatresports ™.  

Her er vi inne på noe. Improteater handler ikke om å være den morsomste, men det er likevel ikke til å unngå at det som oftest blir veldig morsomt. Jeg tror dette har å gjøre med at det er en uanspent og uhøytidelig stemning under improviserte forestillinger. Publikum og improvisatører behøver ikke å være mer enn de er eller bedre enn de er. Vi er der for å kose oss sammen og gjøre hverandre bedre. I likhet med at morsomme ting skjer, kan også seriøse scener utspille seg i improvisert teater. Dette skjer sjeldnere, men det kan være veldig fint dersom improvisatørene går inn i situasjoner og ikke kødder det vekk. Uansett: Alt er lov. Alt kan skje. Det gjelder bare å være åpen for det.

Alle mennesker er improvisatører. Det at du fremdeles lever, puster og driter er et resultat av din livslange improvisasjon! Gode teaterimprovisatører er vanlige folk, bare litt modigere, mer lekne og mer nysgjerrige enn sine medmennesker. De evner å se sine medimprovisatører og få dem til å skinne på scenen.

En god improvisatør er ikke redd for å gjøre feil, men gleder seg over sin middelmådighet og ser på feiling som en kilde til lærdom.