antikk scene
- 200 år før Kristus fantes det en gresk satiriker ved navn Hipponax, og han var visstnok så fæl og så hard i klypa at flere av ofrene hans gikk avsted og hengte seg - Dagfinn Nordbø, Norsk revykonferanse 2022
Meninger

Revyens kulturhistorie

Gud sa: Bli revy! Og det ble revy. Litt senere sa Mohammed: Vent nå litt! Dette kan vi i profetens navn ikke ha noe av! Humor og satire har til alle tider vært et sentralt holdepunkt for oss mennesker. Revyen har fungert som grunnstein for dagens moderne satire, og fortsetter å være aktuell selv om revybegrepet har trange kår. Revyen forsvinner ikke av den grunn, og her vil jeg kaste lys over historien og tilstanden revyen er i akkurat nå. 

Denne artikkel er skrevet på bakgrunn av skribentens innlegg på norsk revykonferanse november 2022

 

Satire i historisk perspektiv

Gjennom store deler av den historien vi vet noe sikkert om, har satire og spott av øvrighetspersoner eksistert. 200 år før Kristus fantes det en gresk satiriker ved navn Hipponax, og han var visstnok så fæl og så hard i klypa at flere av ofrene hans gikk avsted og hengte seg. I dag har øvrigheten skjønt at satiren er et mektig våpen, så derfor sier de alltid «Det en ære å bli parodiert». En stor ære! Sier de på inn- og utpust. Jeg tror ikke de alle mener det innerst inne. Jeg skrev selv i mange år en ukentlig satire på Jonas Gahr Støre for NRK Radio, og ved en anledning prøvde han å innsmigre seg ved å tilby meg input til satiren. Litt innsideinformasjon, altså. Alle her skjønner at hadde jeg sagt ja til det, ville lufta gått ut av det jeg holdt på med. Så det sa jeg selvsagt nei til. En første nyttårsdag skulle Støre som utenriksminister være årets første gjest i Nitimen, det er en tradisjon Nitimen har. Men redaksjonen var så frekke å sende et innslag av satiren rett før Støre kom på lufta, uten at han var blitt gjort oppmerksom på det. Han ble da ikke bare sur, han ble veldig veldig veldig veldig veldig sur! Med sin utdannelse fra Frankrike, som har en omfattende og ærerik satiretradisjon, vet han at satire faktisk virker. En annen som visste at satire virker var Martin Luther, som knuste den katolske kirkens hegemoni og skapte en kirke i sitt eget bilde – blant annet ved hjelp av satiretegninger. Luther brukte satire fordi den faktisk er virkningsfull ved at den setter fingeren på urettferdighet og grådighet, for eksempel.

Humor som forsvar

Humor er et av de viktigste våpnene vi vanlige folk har å forsvare oss med, og angripe med, når vi skal adressere det vi mener er galt, urettferdig, upassende eller uanstendig i samfunnet. Det betyr selvsagt ikke at vi skal pumpe revyer og show fulle av politiske programformuleringer. Politikk er noe du må snike inn på en elegant måte. Humoren og latteren må komme først, og er det en politisk tendens bak, skal den inntreffe som en bonus. Folk strømmer ikke til revylokalene for å høre på oppramsing av politiske paroler. De kommer på revy for å le og more seg. For en del år siden var denne byen stappfull av revyscener, ikke minst i lokaler langs Akerselva var den folkelige revyhumoren kongen. Norges aller første revy ble sjøsatt i 1848, mens først etter 1900 tok formen for alvor av. Da kom Dovrehallen og Grønland Theater her i Oslo, og i Trondhjem kom etterhvert Hjorten og studentrevyene. Tutti Frutti var en revy på Eldorado, som ble sett av over 200.000. Det var langt flere enn byens innbyggertall.

Revy i et klasseperspektiv

Revy har alltid vært arbeiderklassens humor, selv om revyens enkelte elementer i 2022 går igjen i de aller fleste kulturuttrykk som er ment å få folk til å le. Sympatien for «den lille mann» eller mannen og kvinnen i gata har vært trekkplasteret som alltid fungerer i revysammenheng. Revyen har hatt et klasseperspektiv, men den politisk vridde humoren var ikke velkommen på for eksempel Chat Noir, noe tekstforfatteren Bjørn Sand fikk erfare på sekstitallet. Han ønsket å gjøre en monolog om den vanlige arbeidsmanns stillingtagen til Vietnamkrigen, men fikk ikke særlig spillerom til det. Så ble han ansatt i NRK TV, der han gjorde figuren sin om til Stutum. Det ble en av norsk humors største suksesser, med Stutum i alle kanaler i 25 år. Bjørn Sand droppet til slutt figuren, fordi det viste seg at altfor mange ikke forstår virkemiddelet ironi. Han fikk mange henvendelser fra type Frp-lignende folk, som inviterte han til å komme og ta de derre jævla... hvem da? Innvandrerne, for eksempel. Mange tok Stutum direkte på ordet, og det likte han dårlig, for han er som han selv sier, «en sånn derre sotgrå sosialdemokrat.»

Dagfinn Nordbø
Fra revykonferansen 2022

Hvordan blev revyen til?

Hva er revyens forløpere i kulturhistorien? Vi kommer selvsagt ikke utenom karnevalet. Selv om karneval ikke har vært viktig her hjemme i Norge, var det desto større i mer sentrale deler av Europa, og det banker en samfunnskritisk puls i karnevalet som fremdeles er tilstede i revyen. Maktens mennesker skjønte at folket trengte utløp for sine følelser og aggresjoner, og dermed lot de dem holde på noen dager eller uker, og snu opp ned på maktforholdene i samfunnet. Liksom. Biskoper ble for eksempel tvunget til å høre elleville parodier på seg selv i kirken, og det direkte fra gjøglere på prekestolen. Folket gikk amok i gatene – inntil karnevalet var slutt og status quo ble gjenopprettet. Det hendte også at gjøglere som gikk altfor langt i de mektiges øyne, fikk spikret tunga til kirkeveggen, eller ble et hode kortere. Så langt, men ikke lenger.

Humor som skulle få gjennomslag trengte f.eks. i middelalderen ikke manuskripter. Det var karakterene som var hovedsaken, og derfor kunne trupper som fremførte commedia dell´arte reise rundt i mange land med forskjellige språk – for eksempel Frankrike, Spania og Italia - og bli forstått likevel, fordi alle kjente karakterene. Forestillingene var improviserte, men basert på arketyper og karakterer som alle kunne kjenne igjen.

Revyens bærebjælker

Revyen slik vi kjenner den har tre hovedelementer: Sketsj, monolog og sangnummer. Det er de tre bærebjelkene som så, sammen eller enkeltvis, har spredd seg og utviklet seg til alle de formene for satire og humor vi kjenner i dag. Standupkomikeren startet med bare en mikrofon på scenen, altså var det en type monolog, noe som også er hovedelementet i standup i 2022. Det er komikeren og en mikrofon, uten kostyme. De seinere årene har standuppere tatt i bruk flere elementer som f.eks. musikalske numre og visuelle effekter, altså har de faktisk tatt et steg tilbake til revyen. Vi kan godt si at revyen er all humors mor, mens karnevalet er all humors oldemor. (Det er da litt uklart hvem som er faren og bestefaren. Men sånn er det jo alltid) I denne miksen er det grovt sett tre triks som går igjen i alle humorformene: 1) Du smigrer publikum til å tro at de er smartere enn andre, noe de ikke er 2) du setter sammen ting som ikke passer sammen, for det er alltid gøy og 3) du viser ting som publikum helst vil slippe å bli utsatt for selv. Hvis vi skal bruke akademiske, teoretiske fagtermer på disse tre grunnleggende triksene, så snakker vi om Overlegenhetsteorien, Inkongruitetsteorien og Lettelsesteorien. Lærer du deg disse teoriene og de medfølgende triksene, og i tillegg litt parodiering og pinligheter, kan du få folk over hele verden til å le og du vil leve lenge i landet. Du kan tilogmed bli latterlig rik.

Revyen i dag

Hvor står revyen i dagens kulturbilde? Jeg vil påstå at den står fjellstøtt rent faglig, fordi de klassiske revyelementene er å finne igjen i det aller meste av det som presenteres som humor i dag. Selv i lille Norge er humoren blitt en milliardindustri. Og noen har blitt latterlig rike. Standup Norge har med sin (jeg unnskylder ikke uttrykket) mafialignende monopolisering bidratt til en massiv forflatning av standupformen. De ble en milliardbedrift fordi de har høfliggjort og tilpasset humoren til de som sitter med pengene, nemlig næringslivet. Selve revyen som begrep har mistet litt momentum, selv om det er fra den det meste av humorens teknikker kommer fra. I de store byene er det gjerne bare i tilknytning til festivaler at revybegrepet brukes og kommer til sin rett, altså midlertidig.  En eller annen impresario, jeg skal ikke nevne navn men det var Jørg Ellertsen, sluttet å bruke ordet revy fordi han mente folk assosierte det med bygdehumor. Dermed kom ordet «show» bråkjekt inn i bildet. Plutselig var alt show. Og slik ble det. Eilertsen sa: Bli show, og det ble show. Alt ble show. Kjempeshow.

Skal vi så sette oss ned og gråte på grunn av dette? Nei, det syns jeg ikke. Det passer seg ikke for oss å gråte. Vi skal le. Revyformen kommer aldri til å dø, selv om selve revybegrepet i øyeblikket har litt luftveisproblemer. Russerevyene er på full fart opp igjen etter pandemien og vil fortsette å utkrystallisere talenter som skal glede alt folket i årene som kommer. Revybevegelsen er fremdeles livskraftig og revylagene organiserer over 20.000 medlemmer i lokalsamfunn over hele landet, godt ledet av Norsk Revy.

Det eneste som vil avgjøre om revyformen skal få beholde sin heder og sin verdighet, er at det satses massivt på innhold og kompetanse. Det skal vel godt gjøres i de økonomiske tilstandene vi går inn i nå. Men det går over. Ideer burde det i hvert fall ikke være mangel på. Det er nemlig ingen epoker i historien som har invitert mer til satire og humor enn de tidene vi lever i nå. Jeg mener, i en tid da staten bruker halvannen milliard på et jaktterreng, mens sykehusene får brutale nedskjæringer. I slike tilstander ligger det mye humor, og om vi så skal bli nødt til å iblant bruke et annet ord enn revy, så er kanskje ikke det en så kjempestor katastrofe likevel. Norsk Revyforfatterforening har i mange år allerede tatt opp medlemmer som aldri har skrevet en tradisjonell revy. 

Hovedsaken er at vi fyller salene. Tekstene må bli enda bedre, poengene må bli enda stiligere, satiren må bli enda skarpere, og vi må finne ut nøyaktig hva som sikrer at de scenene vi jobber på, er steder der den lille mann og kvinne kjenner seg igjen. Og ler så de griner. 

 

Den makten er i denne sal. Derfor sier jeg: Bli revy!

 

Artikkelserie

Revykonferansen 2022

Denne artikkelserie inneholder en rekke artikler som er skrevet på bakgrunn av innlegg fra Revykonferansen 2022 i Oslo

Abonner på vårt nyhetsbrev