Det ufornuftige og usannsynlige virker sant hvis vi gis muligheten til å tro på det. Foto: NRF/Tor Ivar Viken.
Det ufornuftige og usannsynlige virker sant hvis vi gis muligheten til å tro på det. Foto: NRF/Tor Ivar Viken.
Humor

Troverdig tøys

Humor er tull og tøys, men det må også ligge et snev av sannhet der. Del tre i humorformelen handler om realisme.  

Vi har tidligere sett på hvorfor det spisse og universelle (target), og det irriterende (hostility) er viktig når man skal lage noe morsomt for scene eller skjerm. Denne gangen skal vi se på noe man sjelden tenker over, men som likevel slår oss når vi humrer godt av et morsomt poeng.

Mark Shatz og Mel Helitzer skriver i «Comedy Writing Secrets» at realisme (realism) er viktig i komikken. Uten et realistisk utgangspunkt for det komiske, vil ikke publikum kunne kjenne seg igjen i det det vitses med. Delen om realisme er en av de korteste og mest uklare i boka deres, men jeg skal forsøke å forklare og bygge ut teorien likevel.

Det ufornuftige og usannsynlige

Når man skriver og fremfører noe morsomt setter man det sannsynlige opp mot det usannsynlige. Eller kanskje mer korrekt, det fornuftige opp mot det ufornuftige. På den ene siden kan vi se på det man sannsynlig ville gjort i en gitt situasjon, for så å la den komiske karakteren gjøre noe usannsynlig, fordi det er så uventet. Vi føler oss overlegen overfor dem vi ler av på scenen fordi de gjør noe helt uventet og urimelig.

Det samme gjelder det fornuftige og det ufornuftige. Ofte vil det fornuftige være å agere på en bestemt måte i en gitt situasjon, men så handler man ufornuftig, og da oppstår humoren. 

I satiren setter man det ufornuftige opp mot det komikeren mener er fornuftig. Derfor får denne formen for humor langt mer variert mottakelse enn den brede humoren. De aller fleste av oss har en felles forståelse av hvordan man skal reagere og oppføre seg sosialt, men vi er langt mer forskjellige når det kommer til politiske, etiske og filosofiske spørsmål. 

Hva godtar du?

Et annet punkt innenfor realisme, som Shatz og Helitzer vel å merke ikke tar opp, er det som kalles «suspension of disbelief».

«Suspension of disbelief» handler om hva du er villig til å godta når du hører en historie. Går du med på at Supermann kan skru tiden tilbake ved å snu jordkloden? At karakterene i en musikal plutselig bryter ut i sang og dans? At Norge kan vinne fotball-VM, slik de gjør i «Lange flate ballær»?

Når et komisk univers skapes på starten av en sketsj, en revy, en serie eller i en film, setter man også en rekke regler for hva som er lov og hva som er det normale i det komiske universet. Så lenge karakterene forholder seg til disse reglene, og handler fornuftig/ufornuftig og sannsynlig/usannsynlig ut ifra disse, ler vi. Dersom de i bryter disse reglene, blir det ikke morsomt lenger. Vi tror ikke på det fordi det ikke er realistisk.

Lein, Brein og Svein

Kveli Rånes Bremseth. Foto: pressefoto.
Kveli Rånes Bremseth. Foto: pressefoto.

Trioen Kveli Rånes Bremseth har erobret trønderske humorhjerter med sin historie om Leif Ove Brein, den mislykkede trønderrockeren som skuslet bort sitt store talent på dårlige valg, dårlige venner og dårlig brennevin. I trilogien «Det du ikke visste om trønderrocken», «Bygd for fart» og «Hipp Hipp Hipp» har vi fått følge Leif Oves sønn, den enfoldige Stein Brein, i jakten på den bortkomne faren.

I løpet av de tre revyene har humoren gått fra jordnær galskap til ellevilt vanvidd. Det komiske universet rundt karakterene i de fiktive bygdene Lein og Brein har veldig lite med vår verden å gjøre, men det har sin indre logikk.   

Når det etableres en realisme i det urealistiske godtar vi de komiske påfunnene til Kveli Rånes Bremseth, selv om det går langt utenfor det vi til vanlig ville gått med på. Hadde de presentert vitsene uten å sette rammene og reglene for universet Lein og Brein eksisterer i, hadde vi nok ikke ledd.

Tenk regler

Dermed handler realism om to ting: For det første må det ligge noe realisme i det urealistiske. For det andre må man må etablere regler for hva det realistiske er som karakterene kan bevege seg innenfor og utfordre.

Reglene og det normale må etableres først før galskapen kan utfolde seg. Det rare kan ikke bli rart uten det normale som ramme, og det rare kan heller ikke bli rart hvis vi ikke tror på rammene som det skal utfolde seg innenfor. 

Det ufornuftige og usannsynlige virker sant hvis vi gis muligheten til å tro på det. Hvis det ikke fungerer når man tester ut en sketsj eller monolog, skal man stille spørsmålet: Hvorfor tror jeg ikke på det? Antagelig er svaret, som vi har vært innom før, tydelighet. Et tydelig mål, en tydelig motsetning til det rare, eller tydelige rammer.

Abonner på vårt nyhetsbrev